Phenomenal bodies - Fenomenale kropper

Denne utstillingen viser svært viktige og tidlige performance- og videoverk av noen av verdens ledende samtidskunstnere. Svært lite av dette har vært vist iNorge tidligere. Det er tidsbasert kunst, så det er viktig at man tar seg tid til å se hele verk. For at publikum skal kunne vite hva man ser når man setter seg ned, er det satt opp et program for hver av de tre videomonitorene, hvor man kan se hva som er på og hvor lenge det vil vare. Varigheten pr.arbeid spenner fra noen minutter til over én time.

I siste del av utstillingskatalogen, som er lagt ut som lese-eksemplar ved alle skjermene, finnes en beskrivelse av hva som skjer i de forskjellige arbeidene. Siden dette er et formsprog og en måte og lage kunst på som er ukjent for mange, hjelper det å lese litt om de forskjellige verkene. I katalogens biografidel kan man også se hvilke meritter de forskjellige kunstnerne kan vise til.

Avantgarde-kunst som dette har alltid en dobbelhet. Kunsten ser slik ut som den gjør ikke bare fordi det er noe kunstnerne vil uttrykke, men også fordi det er noe de vil bort fra. De har m.a.o. både en positiv (synlig) side og en negativ (usynlig) side. Det negative er her at kunstnerne ikke ville lage stabile kunstobjekter. De ville bort fra forståelsen av en kunstner som en ekstraordinært inspirert og dyp personlighet. I stedet ville de legge vekt på det vanlige, på de fenomener som tar tid, som er flyktige, som har en varighet som bare kan erfares hvis den oppleves gjennom tid og med forståelse for utholdenhet og utmattelse. Dette er kunst som krever tålmodighet og som ikke kan oppleves i det hele tatt ved å kaste et blikk eller to på den.

Den tidlige performance- og videokunst var inspirert av en fransk og amerikansk retning innen filosofi og eksperimentell psykologi som kalles fenomenologien. Den var dels i slekt med behaviorismen - den retning innen adferdsforskning som la overveiende vekt på å forstå den adferd som observeres utenfra gjennom kontrollerte laboratorieforsøk. Fenomenologien ønsket allikevel ikke å være så ensidig. Dens hovedanliggende - i hvert fall slik dette ble utarbeidet av den franske filosofen Maurice Merleau-Ponty - var å komme bort fra den klassiske forståelsen av at et menneske var delt i to selvstendige (om enn samarbeidende) substanser, nemlig sinn/sjel og kropp. Merleau-Ponty mente at det helt grunnleggende faktum er at mennesker opplever verden fra en kropp. Vi er i verden som en kropp og det må legges vekt på å forstå at sinnet og sjelen ikke kan tenkes løsrevet fra den kroppen de er en del av. Kroppen og dens bevegelser er ikke noe materielt som blir styrt av en immateriell/åndelig sjel. En vesentlig erfaring i fenomenologien er at det ligger sterke føringer for menneskers adferd, erkjennelse og valgmuligheter i de biologiske strukturer og det kroppslige apparat som man er henvist til å være menneske i.

Kunsthistoriske brudd som det vi er vitne til på utstillingen, er ofte et lykkelig resultat av at ny teknologi - som videoteknologien - kommer i en tid der kunstnerne trenger nye idéer og nye steder å lete etter temaer, samtidig som man er opptatt av å kunne arbeide med noen problemstillinger som tidligere ikke har vært fremme.

Som en bakgrunn for å forstå tidlig performance- og videokunst, kan man forsøke å minnes hvor strenge regler samfunnet la på folks bevegelser. Tekkelige piker og høflige unge menn fulgte regler for håndføring, benføring og antrekk etter "skikk og bruk". Den franske fengselskritiker og seksualitetsforskeren, Michel Foucault, kalte slike mennesker for "føyelige kropper". Med samfunnsendringene etter annen verdenskrig kom også en frigjøring av seksualiteten og kvinners mulighet til friere utfoldelse. Video- og performancekunst gikk umiddelbart forut for den nye livsstil, med unisex, frie genvanter, løst hengende hår, frittsvingende hofter og bryster, åpne skjortekraver og jenter som red og syklet som det passet dem. Fenomenologien og performancekunsten gav mennesker en mulighet til å være forsonet med det å være i en kropp. I stedet for rett rygg, brystkassen ut, haken inn og senkede blikk, fikk vi med denne kunsten er skikkelig innføring i kroppsmenneskenes grunnleggende, primitive og usensurerte måter å bevege seg og te seg på.

Fenomenologien er også den retning som først gjorde det til et hovedpoeng at det vi sanser og det vi mener å se og forstå, er avhengig av hvorfra vi ser det, i hvilken relasjon vi som kroppsubjekter er i forhold til det felt vi opplever som vår verden. Ting er ikke slik det alltid har vært, de er relative og gjensidig avhengig av de som erfarer dem.

Dette er kunst fra 1960- og 70-tallets motkultur. Den var ideologikritisk ved at man ikke uten videre godtok den humanistiske arven om at mennesker var frie åndsagenter som kunne bestemme seg for å bli frie og lykkelige, selv i forbrukssamfunnet. Det var en kunst som brukte samme teknikk som fjernsynet, men som definerte sin bruk av levet, egen, biologisk, kontinuerlig livstid som et tidsregime i aktiv opposisjon til det tidsregimet fjernsynets stod for. Kringkastingens tidsregime består av et stakkato, gjentagende, nervøst eggende underholdningsregime som binder menneskene til en løpende nåtid. Videoteknologien - med kamera, den som blir filmet, og opptaket som vises på skjermen - gav også en økt bevissthet om det å se og bli sett, av at ens eget subjekt var i dialog med andre. En for nær speiling av eget bilde, kan føre til en skadelig selvfortapelse, og tidlig videoperformance viser også eksempler på hvordan tidsflyten kan kollapse i et evig nå der bildet av en selv går i kontinuerlig loop.

Prøv å være tålmodig, se opptrinnene langsomt og ettertenksom, slik at man kan danne seg et bilde av hvilke grunnleggende strukturer som ligger i kroppes og dens signal- og sansesystems måte å bli synlig på, finne mening i og bevege seg i det omgivende felt. Da kan man tenke på hva som gjør summen av bevegelse til en gest, hva som gjør materielle, fysiske omgivelser til en verden, og hva som gjør en sansende, agerende reflekterende, snakkende kropp til noe meningsfullt, til et menneske.

Sett dere godt til rette og ta god tid. Det er sjelden man må bruke så mye tid på en kunstutstilling.

Åsmund Thorkildsen, kurator