Hilde Andorsen - Tips om tegn

Hilde Andorsens utstilling består av tre videoarbeider. Det ene - med tittelen "Bare tida og veien" - er en gulv- og vegginstallasjon; det andre en bordinstallasjon (med tittelen "Studie 2" - 96"), mens det siste arbeidet ("Time Flies", 2003) vises på to videomonitorer.

De tre arbeidene er ganske forskjellige, selv om alle tre viser typiske problemstillinger fra videokunstens og konseptkunstens pionértid. Særlig tydelig er dette i arbeidet der hun har lagt en stor bok på et lite bord for så å videofilme at hun blar i boken. Her ser vi konseptkunstens fascinasjon av tautologien, med sammenstillinger der et utsagn gjentas eller dubliseres. Dette får hun frem ved å plassere videoprojektoren på nøyaktig det samme sted som kameraet og så avspille den filmsekvensen som ble tatt opp. Ved at bildet projiseres på den boken det opprinnelig ble bladd i, ser det ut som om noen blar i boken, selv om sidene ligger der ganske stille. Den samme idéen har hun utnyttet i arbeider der hun sitter og snur på en kaffekopp, eller vasker hendene i en vaskeservant. Kvaliteten på slike arbeider står og faller med presisjonen på "treffet".

I arbeidet "Bare tida og veien" problematiserer hun det relative i hvordan mennesker oppfatter virkeligheten. Ting oppleves slik de gjør bl.a. fordi man som betrakter står i en spesiell situasjon/posisjon i forhold til det man opplever. Arbeidet baserer seg på et opptak der folk spaserer over en åpen plass. Vist som en projeksjon 90 grader på betrakterens øye, oppfattes dette som gjenkjennelig og greit. Ved å installere projektoren på et gulv og vise projeksjonen på lyskilen (dekket med kalksand), vil vi se dette opptaket i form av svært lange skygger. Vi oppfatter uten videre skyggebevegelser over det grovkornede, hvite kilefeltet, men man kan vanskelig se hvilke figuer som foretar disse bevegelsene. Vi opplever det som vist på en annen måte er helt uproblematisk, som noe fremmedgjort. I kilefeltet har Andorsen satt opp en liten hvit skjerm, som nettopp står 90 grader på projektoren (som har samme plass som kameraet, dvs. betrakterens øye), og hver gang de langstrakte, ubestemmelige skyggene passerer denne skjermen, blir de for en kort stund vist på "normal" måte. Arbeidet inneholder altså sin egen fasit ved at kunstneren har lagt inn den velkjente betraktningssituasjonen i en fremmedgjort sådann. Erkjennelsen av at verden fortoner seg forskjellig avhengig av betraktningssted, ligger bak konseptkunstnernes altoppslukende interesse for "location" på 1960-tallet og tidlig på 1970-tallet. Vi finner den samme impulsen igjen også i andre av Andorsen arbeider, der hun - ikke uten humor - spiller videre på den kjente konvensjonen på kart og informasjonstavler, som angir stedet man står på med et kryss og opplyser: "Du står nå her".

Det siste arbeidet på utstillingen er det nyeste. Det bygger på videoopptak av de bittesmå fluene som man se i det lave sollyset en sensommerkveld. På filmen er dette små flikkende lyspunkter som vi ser mot en mørk bakgrunn. Disse små vesnene beveger vingene meget rask, og det er umulig for det blotte øye, under normale betraktningsforhold, å se hva som egentlig foregår. Ved å benytte seg av sin innsikt i hvordan videobildet skapes, det er to bilder som vises samtidig, har Andorsen ved å splitte bildet, forstørre det og ved å forsinke bevegelsesprosessen, gjort at vi blir vitne til en sakte, stakkato og/eller glidende bevegelse, der disse små lysflikkene fremstår som vakkert koreograferte bevegelser. Noen skyter over skjermen i diagonal bevegelse, andre stuper eller går i loop. Vi blir dermed innlemmet i en av naturens mange hemmeligheter og vi får se noe underfullt som vi selv en vakker sensommeraften går glipp av. Åsmund Torkildsen