Øivind Enger - Tips om tegn

Øivind Engers (f.1936) nye bilder er både abstrakte og naturalistiske. De er ikke naturalistiske i den alminnelige forståelsen av ordet, men de kommer helt og holdent fra hans nærsyn på den fysiske virkelighet. Øivind Enger studerer verden med undring og respekt, på kloss hold. Det han ikke kan se ved å legge ansiktet helt ned mot bakken, ser han gjennom mikroskopet. Hans undersøkelser av krystallstrukturene i kjemiske væsker fotografert gjennom mikroskop har siden begynnelsen av 1980-tallet både resultert i kunstverk og i et enormt studiemateriale han har brukt i utformingen av sine tegninger, trykk og malerier.

Enger ser etter mening, og når han ser så lenge og så søkende på den fysiske natur, som i utgangspunktet virker nokså kaotisk på oss, oppdager han sammenhenger og strukturer som virker meningsfulle. Han har arbeidet med å finne lignende strukturer i musikkstykker, og han leter frem skjult mening i fenomener som bølger, magnetfelt, mønstre som danner seg i membraner utsatt for svingningene i en tone og ved å kombinere svingetall i musikken med svingetall innen farvesirkelen.

De mønstre som Øivind Enger avslører i sine vedvarende undersøkelser minner om kulturuttrykk. Hans strukturer, som altså er gitt og som kan avgranses og avdekkes, minner om byplaner, oldtidens arkitektoniske manifestasjoner, geomertriske ornamenter i mosaikk og tekstilkunst eller minner om tegn fra billedskrift. Derfor er tittelen han har valgt for sin mønstring i Lychepaviljongen - Terra Lingua, jordens sprog - et meget dekkende uttrykk for det han ønsker å vise med sin kunst.

Det er ikke så lett å sette Øivind Enger i kunsthistorisk bås. Hans særegne stil kan ikke direkte tilbakeføres til noen av modernismens -ismer, men han har utvilsomt slått sine røtter i den internasjonale modernismen. Dette stemmer godt med interessen for primitive kulturuttrykk siden deler av modernismen søkte mening i det fremmede for å motarbeide det sofistiskerte og svimlende avanserte billedsprog som gjennom århundrene var gjennom-"kokt" ved hoffene og de store europeiske akademiene.

Enger arbeider nesten automatisk. Etter å ha innarbeidet strukturelle forløp og helheter i sitt sanse- og forståelsessystem, har han utviklet et effektivt og uhyre presist arbeidsverktøy i samspillet mellom muskler, ledd, sinn og øyne. Et type arbeidsverktøy filosofen Richard Wollheim har kalt "et internalisert produksjonssystem". Resultatet ses i form av stilen som preger hans tegninger, og i høyeste grad hans nye malerier, der selv de presise parallelle linjene som er bygget opp i lavt relieff, er påført for hånd.

Dette at han søker mening i den veldige verden og skaper bilder vi kan betrakte som kunst, med titler og assosiasjoner, bunner i en ganske komplisert prosess: Modernismens kanskje mest betydelige kritiker, amerikaneren Clement Greenberg (1909-94), utviklet et presist vokabular for beskrivelsen og analysen av den moderne billedkunsten. Hans beskrivelse av arbeidsmetoden til sveitsiske Paul Klee (1879-1940) - en annen kunstner med stor interesse for både orientalsk oldtidskultur og musikk - er svært anvendelig også til å belyse Øivind Engers arbeidsmåte.

Greenberg skriver i artikkelen "An Essay on Paul Klee" fra 1950, at Klee forsøkte å være spontan, og at han til en viss grad arbeidet automatisk. Dette medførte ifølge Greenberg en fare for at hånden skulle løpe løpsk og føre impuslene ut i en intetsigende, rytmisk kalligrafi. For å kunne finne uttrykk for en form, måtte Klee møte motstand, ikke bare i selve det mediet han arbeidet i, men i noe som kom utenfra, fra et annet sted enn kunsten. Greenberg mente at: "Motstanden og dens restriksjoner har tradisjonelt vært å finne i naturen; i Klees tilfelle ligger motstanden i idéen om naturen. Denne krever at han skaper noe nytt." Videre, "Klees metode rekapitulerer de grafiske kunstarters primitive historie ved at den utviklet seg fra formålsløs skribling til skidringen av gjenkjennelige figurer. Han kunne begynne med å tegne uten å ha noe bestemt motiv i tankene, og la linjene løpe for egen maskin inntil de ble fanget av tilfeldige likheter. (...) En påminnelse om noe som ligner på noe annet ville gi støtet til en ny assosiasjon o.s.v. Kunstneren ville gradvis oppdage sitt tema eller anekdote og, dermed, bildets tittel. Bildet ville nok ikke alltid kunne illustrere tittelen, men tittelen ville alltid kaste lys på bildet". - Dette er som å høre Øivind Enger snakke om hvordan bildene blir til og hvordan de gir fra seg assosiasjoner, klanger og titler.

De viktigste nivåene i Øivind Enger malerier er altså: struktur, form/mønster, klang, påminnelse om likhet, anekdote, tittel, ord, samtale. Det er denne lange rekken som gjør at han som kunstner kan kommunisere noen av naturens strukturer som mening til det kulturelle fellesskap som dannes i museumssalene. Det som for ham begynner med et nærsyn og lytting, ender med publikums opplevelse. For betrakteren ønsker ofte å ordne inntrykkene i kjente former. Denne opplevelsen blir rikere jo mer finstemt man er, jo mer tid man bruker. Og dersom man lar den lange tilblivelsesprosessen bli gjentatt i opplevelsen, kan utstillingsbesøket resultere i en skikkelig samtale om Øivind Engers kunst.

Utstillingen er en egenproduksjon fra Drammens Museum og er gjennomført i nært samarbeid med kunstneren. Vi takker for en hyggelig og spennende periode med diskusjoner og bivåning av malerienes tilblivelse.

Fredrikke Schrumpf og Åsmund ThorkildsenKuratorer