Dette er ei bygdesag med to sagrammer, dvs at den kunne skjære to stokker samtidig. Sager som ble drevet med vannkraft fantes her i landet allerede på 1500-tallet, og de er kjent fra Drammensvassdraget fra 1528. Tidligere laget man bord enten ved å klyve en stokk eller ved å sage for hånd.De fleste sagene ble anlagt ved fossene på Modum og ved Vestfossen. Til å begynne med var det adelsmenn eller kirken som eide sagene, men etter hvert fikk byborgerne i Drammen kontroll over sagbrukene i vassdraget. Oppgangssagene førte til en sterk økning av produksjonen. En sagmester med dreng kunne skjære opptil tre tylfter bord i døgnet. Fra 1688 fikk sagene kvoter for hvor mye de kunne skjære, og ble kalt kvantumsager. Bøndene fikk bare skjære bord til eget bruk.Denne saga fra Gunhildsrud var en flomsag som bare hadde vann til drift vår og høst. Den ble bygget i 1809 – omtrent på den tiden myndighetene begynt å avskaffe alle reguleringene av sagbruksdriften. Denne saga er en gave til museet fra Drammens Handelsstands forening.
Dette kvernhuset kommer fra gården Holo i Hallingdal. Den ble brukt til å male korn og salt. Siste gang den var i bruk var ved maling av salt omkring 1910. Kvernkallen sitter under huset og driver kvernsteinen rundt, når det var vann nok. Mange bekkekverner hadde vann nok bare i flomtida om våren og høsten. Ikke alle gårder hadde kvern, så noen måtte få malt kornet sitt hos en nabo.Kornmaling var mannens arbeid – unntatt utenfor sesongen når det hendte at de måtte falle tilbake på den gamle håndkverna, som var kvinnenes oppgave.