Oppgaver

Langs elva

TØMMERNÆRINGA

Trestokken ga brød til buskerudværingene.

Buskerud ble tidlig et betydelig industrifylke. Her var det rikelig med vannkraft, god tilgang på råstoff og gunstig beliggenhet for videretransport av produktene. Industrien ble konsentrert om nedre del av fylket hvor en rekke store fosser ga kraft nok.

(Bilde 1. Kart over Buskerud) I fjellet var det sølv, kopper, sink, bly, jern og kobolt som fra 1600-tallet la grunnlaget for betydelige bergverk. Men på den tid var trelasten allerede blitt en viktig inntektskilde.

Buskerud har mye skog, ja fylket har faktisk større produktivt skogsareal enn de fleste andre fylker. Da oppgangssagene kom på 1500-tallet ble skogbruket en stadig viktigere næring. Sagene med tilhørende produksjonsrettigheter ble tidlig kjøpt opp av byborgerne, men produksjonen ga mange arbeidsplasser i fylket.

Tømmerhugging var vinterarbeid.

(Bilde 2. Vinterhugst) Trærne ble felt, kvistet, barket og kjørt på vinterføre med hest til en oppsamlingsplass. Her ble tømmeret merket og målt før transporten gikk videre til en større elv. Der ble tømmerstokkene fløtet ned til nærmeste fossesag.

(Bilde 4. Fra tapetene på Fossesholm. Vanndrevet sag.)

Tømmeret fløt vannveien til saga

Fløting av tømmer var en ettertraktet jobb for hardhauser. Arbeidet var slitsomt, og ikke uten farer, men var bedre betalt enn mye annet arbeid. Når snøen smeltet om våren og elvene svulmet opp var det fløtningstid.

(Bilde 3. Tegning av Gerhard Munthe. Tømmerfløting) I noen hektiske uker skulle hele vinterens hogst fløtes til sagene. Etter at dampsagene utkonkurrerte fossesagene omkring 1860, ble tømmeret fløtet helt ned til dampsagene ved kysten.For å skaffe stabilt fløtningsvann ble det mange steder bygget opp fløtningsdammer. I tilknytning til dammene var det mange steder tømmerrenner hvor trelasten ble berget forbi større fossefall. Lenger ned i vassdraget skulle tømmeret sorteres og fordeles til forskjellige mottakere.

Fra bondesager til tremassefabrikker

Etter midten av forrige århundre (dvs 1850) ble de gamle sagbruksprivilegiene oppløst, og trelastproduksjonen ble videreført ved moderne dampsager i bl a. Drammen.

(Bilde 5. Grønvold Brug.) Takket være de nye arbeidsplassene ved dampsagene økte byens innbyggertall med 50% i løpet av en 20-årsperiode. På Bragkerøya lå tre bruk i rad og rekke, Opplandsbruket, Holters bruk og Rømckesaga (lengst i øst).

(Bilde 6. Brakerøya sett fra Holmen.) Mange større fosser ble fra 1870-årene kjøpt opp av selskaper som ønsket å produsere tremasse, som var etterspurt i bl a. England. Et av disse var Vittingfoss Træsliberi, som ko i produksjon i 1873. Sliperiet ble senre utvidet til også å omfatte sagbruk og papirfabrikk. Ved de mindre fossene grodde det fram små gårds- og bygdesager. Ved Verkensfossen i Bingselva i Øvre Eiker ble det bygget et bruk med sirkelsag, der Hassel jernverk tidligere hadde hentet kraft.

Handelsbyen blir industriby

Fram til midten av 1800-tallet var handel og transport Drammens viktigste næringsgrunnlag. Da dampmaskinen gjorde sin entré kort før 1850, ble industri et nytt satsingsområde. Først ute var den mekaniske industrien, blant annet Drammen Jernstøberi, som ble landskjent for sine støpejernsovner.Dampmaskinen revolusjonerte også trelastindustrien. De mange fossesagene i opplandet ble avløst av 17 dampdrevne sager langs elvebreddene i og rett utenfor byen. I kjølvannet fulgte damphøvlerier som videreforedlet trelasten og befestet næringens posisjon. I 1903 kunne Drammen ta i bruk elektrisiteten.

(Bilde 7. Gravfoss elektrisitetsverk som Drammen kommune bygget.) og la dermed grunnlaget for en ny giv i industrialiseringen. Av byens ti papir- og cellullosefabrikker ble åtte reist i løpet av årene 1905 - 1914.

(Bilde 8. Holmen Hellefoss papirfabrikk som ble startet i Drammen og seinere flyttet til Hellefoss på Øvre Eiker) Tre av de største ble bygget på bordtomtene på Grønland, nemlig Norwegian Paper Mill, Forenede Papirfanrikker (Union) og Drammen Paper Mills.

(Bilde 9. Buskerud papirfabrikk på Åssiden.)

Ingen handel uten god havn

Vannveien har helt opp til nyere tid vært det mest brukte transportalternativet. Allerede i middelalderen var havna i Drammen den best besøkte blant Østlandets havner. Den gangen var det hollenderne som hentet bjelker av ypperste kvalitet i Kobberviken. Da Daniel Knoff på midlten av 1600-tallet tok over tollforvaltningen i Drammen og rykket opp som generaltollforvalter for det "søndenfjeldske" Norge, ble havna styrket som den ledende havn på Østlandet. Etter hvert kjøpte og bygget drammenserne egne skip. De overtok for hollenderne og engelskmennene og ville selv frakte sine varer ut i Europa. Kjøpmennene i byen ble derfor betydelige skipsredere, og Drammen var i mange år blant de største sjøfartsbyer i landet.

(Bilde 10. Drammen havn, Strømsø. Dampskipene overtok omkring 1900. I forgrunnen en slepebåt som trekker en lastepram (lørje) som de brukte til å frakte varer fra fabrikkene til skipene.)

(Fra Jo Sellæg: "Buskerud". Teksten er forkortet.)