Holmsbukolonien 100 år!
Program 100-års jubileum for malerkolonien i Holmsbu
100 års jubileum for Holmsbukolonien!
Av Målfrid Ravnåsen Vangen, kunsthistoriker, museumspedagog ved Drammens Museum
I år er det 100 år siden Oluf Wold Torne (1867-1919), Thorvald Erichsen (1868-1939) og unge Henrik Sørensen (1882-1962) for første gang var samlet i Holmsbu. Det skulle bli starten på en kunstnerkoloni som etter hvert ble en av de største i Skandinavia. Kolonien varte frem til Sørensens død i 1962. Sørensen var selve limet i kolonien. Sammen med Wold Torne og Erichsen utgjorde han kjernen og tiltrakk seg mange kunstnervenner.
Hva er en kunstnerkoloni? Ofte betegnes det som et sted der utøvende kunstnere bor nær hverandre og samhandler på en positiv måte over tid. Det må altså være flere deltagere som har noe med hverandre å gjøre og de må være samlet over flere år. Noen kolonier utviklet en egen stil, andre ikke. Et kunstnersted er noe annet, det blir gjerne betegnet som et sted der flere kunstnere er samlet, men at de er der uavhengig av hverandre (1).
I Skandinavia er kunstnerkolonien i Skagen den mest kjente. I Norge kjenner de fleste godt til Fleskum-kolonien med blant andre Christian Skredsvig og Harriet Backer somrene 1886-96. Litt senere etablerte det seg en koloni rundt Erik Werenskiold kjent som Lysaker-kretsen. Også på Lillehammer var flere kunstnere samlet på begynnelsen av 1900-tallet. Fra 1910 til 1961 dro Henrik Sørensen nærmest årlig til Vest-Telemark. Telemark var jo helt fra nasjonalromantikkens tid et yndet område å male fra. Flere kunstnere besøkte Sørensen i Smørklepp der han var fast gjest fra 1927. Men det var ikke en samlet gjeng som etablerte seg der over lengre tid. Derfor kan Telemark på denne tiden betegnes som et kunstnersted mer enn en kunstnerkoloni.
Hva er det som kjennetegner kunstnerkolonien i Holmsbu? Hvorfor ønsket de å samle seg der og hadde kunstnerne noe til felles? Henning Alsvik er den som har skrevet mest om hvilke malere som var i Holmsbu, men det er Henrik Sørensens sønn, Sven Oluf Sørensen, som i sin biografi over sin far beskriver miljøet blant kunstnerne mer inngående.(2) Henrik Sørensen har selv sagt dette om hvorfor så mange kunstnere søkte til Holmsbu:
”Fordi Holmsbu og især Støa og Jahrenskogen er så skjønn, rikartet og har et herlig lys, som vi malere kaller den sølvblå, varme soldisen som kommer inn med sønnavinden, og svøper hele sommerligheten inn i noget halvt uvirkelig spill av nær og fjern. Oluf Wold Torne og Thorvald Erichsen er mestere i dette ”lys”. Rundt om på de bare grårøde bergene og i de blomsterfrodige drågene ligger verdens mest velstelte små hus, de ser ut som nystrøkne søndagsbarn. Og med blomster av en annen verden i hver håndfull jord. Og la meg prise det strenge høstlige vær omkring Støas Holmsbu. Når det bryter og piner seg i Jahrskogen , og regnet vasker bortover bergrabbene, og sjøen går jernsvart og stri tversover fjorden.” (3)
Frem mot andre verdenskrig var de fleste fastboende i Holmsbu fiskere, håndverkere eller bønder. Med modernismen og den tids nye fokus på fritid og frisk luft ble det fra begynnelsen av 1900-tallet bygget flere sommerboliger der også, hvor mer velstående byborgere ønsket å tilbringe fritiden sin. Flere kunstnere reagerte på den moderne tidsalder og fikk et økende behov for å bevege seg ut fra byen og til motiver i mer roligere utkantsområder eller bygder.
Det er i dette miljøet, langs Drammensfjorden fra Holmsbu sentrum mot Rødtangen, mange av kunstnerne bodde sommertid. Wold Torne leide fra 1911-14 det røde huset i Støa som Hurum kommune i dag eier og der Jubileumsutstillingen i år skal være. Etter det bygde han opp en hytte nærmere Rødtangen. Sørensen leide seg inn i nabohuset i Støa, Tollefsens hus, som han siden fikk kjøpe og som i dag eies av hans sønn.
Henrik Sørensen fremhever Oluf Wold Torne som oppdageren av Holmsbu. Kunstkjenner Reidar Revold viser til at Wilhelm Wetlesen var der tidligere og omtaler han som oppdageren, mens Alsvik presiserer at Christian Delphin Wexelsen malte i Holmsbu allerede i 1870-årene.(4) Men det er uten tvil med kunstnervennene Wold Torne, Erichsen og Sørensen at kunstnerkolonien i Holmsbu startet.
Sørensen fremhever det spesielle lyset som viktigste årsak til at malerne valgte dette stedet. Variasjonen i landskapet, fra glitrende sjø til mørk urskog og lenger oppe de åpne jordene, har nok også gjort området attraktivt. Mangfoldet av motiver viser dette.
Kunstnerne malte flest landskapsmalerier og mange motiver er malt flere ganger. I maleriene frem mot mellomkrigstiden er det særlig utsikten mot Drammensfjorden i Støa med strand, hvite småhus, berg og åser i bakgrunnen som dominerer. Et eksempel er Sørensens sommerlige Sommer fra 1914. Motivet fra Støa med glitrende fjord, dekorative trær og den karakteristiske Bergeråsen under blå himmel, er et av de første bildene kunstneren malte i Holmsbu. Hans første sommervisitt var i 1911, ett år etter det siste av to opphold ved den franske fauvisten Henri Matisse (1869-1954) sin malerskole i Paris (1909 og 1910). Maleriet er et praktfullt eksempel på den betydning Matisse har hatt for Henrik Sørensen og utviklingen av norsk billedkunst i første halvdel av 1900-tallet.
Matisse ønsket seg bort fra naturalismen. Det endelige billeduttrykket skulle i følge han utgjøre en dekorativ og harmonisk samklang mellom farger, former og linjer. Fargen var bildets viktigste uttrykksbærer, et syn Matisse delte med både Cézanne og van Gogh. Sørensens maleri Sommer bærer preg av denne lærdommen fra Paris. Først og fremst ses det i bruddet med sentralperspektivet og i bildets stramme komposisjon, der billedelementene danner en harmonisk enhet, slik Matisse fremhevet. Sørensen viser også forståelse for lærerens fargelære, der oppbyggigen av billedrommet er skapt av ren farge med ulik intensitet, ikke gråtonet skyggelegging. Fargen er påført med korte horisontale strøk i avgrensede fargefelt. Den svake konturlinjen forsterker bildets flate preg.
Etter hvert utvikler Sørensen en mer personlig uttrykksform. Mot slutten av 1920-årene er de fleste motivene hentet fra skogen der galleriet står i dag. Og det er i disse maleriene naturmystikken tydelig kommer frem. Dette ser vi blant annet i malerier som Trollura i Jahrenskogen , Tone Veli venter og Storegut dør . Sørensen mente at menneske og natur var ett, at menneske må forholde seg til naturen som en levende organisme. I Tone Veli venter (1928) kommer dette frem gjennom måten den melankolske unge kvinnen glir inn blant de ranke trærne, fargene på hennes klær gjentas i skogbunnen, hennes mystikk gjenfinnes i naturen. I maleriet Trollura i Jahrenskogen (1933) er det som om trollene og de underjordiske vesenene hopper frem blant fjell og mose. Malermåten er mer pastos, de klart avgrensede fargefeltene vi så tidligere er borte. Sørensen får altså frem en mer personlig opplevelse av landskapet enn tidligere. Ekspresjonisten kommer tydeligere frem. Sørensen var faktisk svært overtroisk.
Troen på overnaturlige krefter hadde han felles med sine venner Oluf Wold Torne og Thorvald Erichsen. De hadde sammen opplevd 1890-årenes spirituelle åndsmiljø i Paris. Dette preget også deres kunst utover 1900-tallet.
Sommeren 1911 malte Oluf Wold Torne det velkjente Innseilingen til de lykkelige øer . Motivet med det monumentale treet fremfor glitrende fjord med seilbåter er malt nede i Støa der han bodde denne sommeren. Maleriet blir gjerne sammenlignet med Cezanne. Nyere litteratur viser derimot at Torne i dette maleriet ikke er en ren formalist, men en symbolist.(5) Ønsket om å få frem et dypere idè- innhold i motivene synes å være et fellestrekk for malerne i Holmsbukoloniens tidligste år.
Henrik Sørensen har selv sammenlignet vennene Wold Torne og Erichsen med Rosenkreutzerne, en gruppe teosofer som var godt kjent med Rudolf Steiner og hans krets antroposofiske syn på verden.(6) Kunstnervennene hadde en felles interesse for det morbide og okkulte. Og de var svært opptatt av oversanselige fenomener. Det sies at Erichsen flyttet umiddelbart bort til gjestgiveriet i Holmsbu da han hørte at det var observert et svevende hode der. Men han kom skuffet tilbake til Støa to dager senere!
I 1916 malte Thorvald Erichsen et stort maleri av ekteparet Henrik og Gudrun Sørensen utenfor sommerboligen deres i Støa. I tillegg til å fortelle noe om ekteparets forhold, viser maleriet også til typiske trekk ved miljøet i kolonien. Sørensen sitter og leser for sin kone som ligger avslappet i en hengekøye og får skygge fra en oppslått parasoll. Huset deres har fått himmelens blå farge. Forteller det noe om det gode forholdet mellom ektefellene? Atmosfæren forteller også noe om den absolutte avkoblingen byfolket opplevde på feriestedet. Det litterære, ordene, var svært viktig for kunstnerne! Samtaler om kunst og filosofi var vanlig. Forfatteren Sigurd Christiansen var sentral i kolonien i 1930-40-årene.
Kunstnerne i Holmsbu var ingen bohemer. De levde nøkternt og var svært moralske. Sørensens sønn så aldri alkoholen flyte, hans far badet heller aldri! I løpet av 1930 årene fikk Sørensen satt opp flere små tømmerhus i skogen som står der den dag i dag, noen ble til og med hentet fra Telemark. Gamle norske bondemøbler og rosemalte boller fikk plass i disse. Sørensen elsket rosemaling, det representerte noe opprinnelig norsk i følge ham. Kunstnervenner overnattet ofte i disse husene, eller på gjestgiveriet i Holmsbu sentrum. Om kveldene var de samlet for å diskutere eller fortelle historier, gjerne spøkelseshistorier og sagn om overnaturlige vesener.
Fra 1930-årene beveget Sørensen seg ut fra skogen og malte flere bilder fra de åpne Jahrenåkrene, badende i sol og malt med en Van Gogh- aktig penselføring. Denne mer friske malermåten med korte, lekende og brede penselstrøk preger også de siste bildene som ble malt av kunstneren i Holmsbu. Lyset og den rene fargen er sentralt for alle Holmsbumalerne, men for Sørensen synes det som at han sinn også i større grad skulle være med i maleriene. Han uttalte det som et mål allerede i 1908. Men også senere motiver, som alle maleriene av det gamle eiketreet malt i 1940-og 50-årene, kan ses på som selvportrettering av Sørensens egen sinnsstemning. Titler som Parafrase over min ek (1945) eller Den sørgende eken og den hvite veien (1945) viser til denne personifiseringen av landskapet. Det var en tøff tid for kunstneren selv, krigen og tapet av en elsket hustru gikk sterkt inn på ham.
Thorvald Erichsen døde i 1939. Sørensens ti siste år bar preg av sviktende helse og dårligere syn. Hans siste malerier fra Holmsbu er malt i hagen i Støa. Motivet er vanskelig å kjenne igjen, det er blitt nesten abstrakte bilder der farge og penselføring er det sentrale!
Utenom den harde kjernen var det også andre kunstnere som kom relativt regelmessig til Holmsbu sommerstid, andre mer sporadisk. Einar Sandberg og Severin Grande var nære venner av koloniens grunnleggere og tilbrakte flere somre i Holmsbukoloniens tidlige år. Også Axel Revold og Hugo lous Mohr bodde i perioder nede i Støa med sine familier. Yngre kolleger som aage Storstein, Willi Midelfart og Reida Fritzvold overnattet flere ganger i tømmerhusene Sørensen fikk reist opp i Jahrenskogen, særlig var Ulvekula populær. Malerier av Karl Høgberg, Knut Hermod Knutsen, Erling Clausen og Anita Greve kan også oppleves på Jubileumsutstillingen i Støa sommeren 2011. Forøvrig har Henning Alsvik i Hurums historie (1969) laget en god oversikt over malere som virket i Holmsbu, både i koloniens glanstid, men også over kunstnere som har malt der mer sporadisk.
1) Wikipedia og Werenskiold, Marit: Kunstnerkolonien i Holmsbu , Det Norske Videnskaps-Akademi, årbok 1999, 2002, s. 361
2) Sørensen, Sven Oluf: Søren. Henrik Sørensens liv og kunst , 2003
3) Sørensen, Henrik: Holmsbu og Støa . I Drammens og Oplands Turistforening. Årbok 1935, s. 94 ff.
4) Alsvik, Henning: Holmsbumalerne , i Hurum Historie, bind 2, 1969 s. 488.
5) Blant annet diskutert av Werenskiold, Marit, op.sit, s. 365
6) Gjengitt i Sørensen, Sven Oluf, 2003 og i Marit Werenskiolds artikkel nevnt ovenfor.