Olav Ringdal og Stein Koksvik - The Ghost In The Machine

Arbeidene til Olav Ringdal og Stein Koksvik har svært ulike kvaliteter. Men det som er felles, som gjør at man an presentere dem i samspill under tittelen The Ghost in the Machine, er at de begge deltar i den store internasjonale avant-gardebevegelsen, der en ny følsomhet skapes i det utvidede felt som åpner seg når maleri og skulptur brytes ut av sine tradisjonelle formgrenser.

Med fenomenologiens gjennombrudd i den engelsktalende del av verden på begynnelsen av 1960-tallet, fikk man store endringer i billedkunsten. Dette som en følge av den økte forståelsen av at sansning og erkjennelse er en iboende egenskap ved det å være i en fysisk, biologisk kropp: Det å sanse og erkjenne skjønnhet og estetiske verdier er ikke noe som en adskilt "Ånd" (Ghost) holder på med når den hjemsøker en "maskin" (kroppen som automatisk virkende materie). Denne erkjennelsen falt sammen med krisen i det abstrakte maleri (som da var ved veis ende) og skulle komme til å få radikale konsekvenser for hvordan kunstnere laget verk og hvordan publikum måtte forholde seg til ny kunst.

Det har gjennom 1900-tallet pågått en dyp, sakte endring av den kunstneriske følsomhet. Hvor dramatisk denne krisen i den moderne kunsten har vært, kan man se på denne utstillingen. Det som oppleves her er ganske anderledes enn de store abstrakte eller ensfarvede (monokrome) lerreter og de enkle, spinkle skulpturer sveiset sammen av metall, som gikk umiddelbart forut for denne type kunst. I katalogteksten til utstillingen er krisen i det moderne maleri tolket som en hemning hos Koksvik og et traume, eller sår, hos Ringdal. Det vil si at Koksvik i sine forsøk på å male monokrome lerreter fikk opphopet en rest av muskulær og mental spenning som søkte sitt utløp i de løse, men presist formulerte, verk vi ser på utstillingen. Ringdal gikk mer fysisk til verks, rev åpen den ensfarvede eller monotont bearbeidede flate og begynte å vrenge innvollene ut av den pyntelig kroppen til det abstrakte maleri. Dette er selvfølgelig lignelser, men det er en kjerne av sannhet i slike beskrivelser.

Endring av kunstnerisk følsomhet er en tung prosess. Med Stein Koksviks og Olav Ringdals nye verk, ser vi kraftige, innforståtte og humoristiske eksempler på kunst som viser den nye følsomhet innen internasjonal samtidskunst. For å oppleve deres verk må vi la oss koreografere rundt i rommet, følge formale og rytmiske forløp langs ./.vegger og gulv. Vi må tillate at også buken, leggene, korsryggen, skuldrene og fotsålene blir delaktige i opplevelsen. Publikum behøver ikke stå stille å følge linjer og volumers spill projisert på en flate innen en firkantet ramme. Man inviteres til å gå i mental-fysisk-bevegelig dialog med de kunstneriske uttrykk som bokstavelig talt faller ned fra vegg og ramme og ligger spredd utover gulvet: guts = gut feeling.

Olav Ringdal viser tre nye verk. De er store i formatet, kontante, fysiske og kroppslige i uttrykket. Han arbeider slik at kunstnerens interaksjon med tunge materialer påvirker uttrykket i verket. Ringdals arbeider er eksempler på at bildet blir vrengt ut i vårt opplevelsesrom, slik at også "innvollene" blir presset ut. I Stein Koksviks arbeider - i alt 18 - er strukturen løsere og estetikken rå, nesten punkete. Men det som kjennetegner hans nye arbeider er en fin kalibrering i den måten elementene er arrangert på. Verkene balanserer hårfint på linjen mellom struktur og kollaps. Siden de har den fine kalibrering, dirrer de med en improvisert, abstrakt sprogfølelse som gjør rytme, stavelser og pust til fysiske realiteter i full, menneskelig størrelse. Talesproget og skriften er jo fysisk. Vi former ord med mavemuskler, luftrykk, forming av munnhule, lepper, stemmebånd. Og skrift er noe som skjer i samspill med en bevegelig arm. Hos Koksvik og Ringdal er også verbalsprogets fysiske gangelag gjort så tydelig at vi kan begripe at et begrep er noe man må omfavne for å kunne fatte. Disse verkene er en slags menings-maskiner som taler av seg selv.

Og legg merke til hvordan kunstnerne bruker titler: Ringdal sier om det store maleriet at "Situasjonen er kritisk". "Fødsel i kålåkeren" spiller både på Munchs bilde av en mann i kålåkeren, og Pippi Langstrømpe blir en landbrukets Venus, som jo steg frem av Uranus' testikler i blodig, skummende bølger. Koksvik lar ordene i titlene jamme like improvisatorisk som elementene i arbeidene.

I Olav Ringdals og Stein Koksviks kunst er noe av menneskets primitive forhold til arbeid og samtale berørt. Deres kunstneriske praksis er av helt ny dato, mens deres teknologi er før-industriell og lite glattslikket. Som all god avant-garde kunst møter vi ekte vare, ikke et forførende og simulert uttrykk for noe spektakulært og livsfjernt.

Det gis i forbindelse med utstillingen en katalog med farvebilder fra utstillingen, samt et illustrert essay, der Åsmund Thorkildsen setter deres kunst inn i en kunsthistorisk sammenheng, med hovedvekt på fenomenologien og uviklingen av kunsten i Europa og Amerika etter ca. 1960. Åsmund Thorkildsen, kurator