Ole M. Bakken - Tips om tegn

1900-tallet var århundret for modernismen innen kunst, litteratur, musikk, design og arkitektur. Innen arkitekturen kalte man den tidlige modernismen for den internasjonale stilen. Grunnen til dette var at man etter den første verdenskrig, og i fremtidsoptimismens navn, ville bort fra sterke nasjonale bindinger og stridstemaer. Man skulle etter hvert bli en fredfull verden av forenede nasjoner med demokrati og velstand. Også når det gjelder billedkunsten på 1900-tallet, kan man snakke om internasjonale stiler. Moderne kunst stammer fra en tid hvor man til og med prøvde å lage et internasjonalt fellessprog, nemlig esperanto.

Det avanserte formsprog Ole M. Bakken (1920-98) benyttet, stammer fra den såkalte Pariserskolen. Det kreves kanskje litt trening for å se det, men de fleste av pariserskolens bilder er bygget opp som et eller flere kors, dvs. at horisontale og vertikale kraftlinjer treffes i et område litt utenfor midten av lerretsformatet. Noen ganger er dette svært tydelig å oppdage, mens det i andre, mer diffuse farveabstraksjoner kan være vanskelig å få øye på. Men det som nesten alltid vil være der, er et større dynamisk felt som danner en slags oval. Ut mot lerretskantene tones den visuelle dynamikk ned. Noen ganger kan det være flere slike felter i Bakkens bilder (ofte i form av avrevne papirbiter klistret på bakgrunnen), som er rammet inn av sprekker, vertikale og horisontale linjer eller rifter. Dynamikken går som ringer i vann ut fra kraftsenteret. Man kan i slike bilder merke en puls, en hovedrytme som løper gjennom bildet, ofte på tvers, som i Bakkens mørke, avlange sparkelbilder.

Andre ganger kan det bare være små visuelle hull i noe som man ved et overfladisk blikk tror er en farvesky eller noe formløst. Da vil kreftene som møtes i små kryss eller knuter, ses som pustende åpninger i de større farvefeltene. Det er disse "krafthullene" som tjorer "farveskyene" til bildets form. Unntaksvis har Bakken laget abstraksjoner med vertikale felter eller med et rutenett av små firkanter. Men uten unntak er hans abstrakte og ambisiøse bilder svært formsikre, de er aldri utflytende og formløse som eter. Det er ikke for ingenting at mange av dem har tittelen "Komposisjon". I komposisjoner er ingenting overlatt til tilfeldighetene; de viser en søken etter opphøyet, visuell balanse.

Slike malerier er synteser - generelle, visuelle uttrykk for naturens livgivende eller nådeløst nedbrytende krefter, for kulturens nyskapning og bygging og dens opprenskning, avfall og endring. At slike bilder er abstrakte, henger sammen med at de er synteser. En syntese i denne forbindelsen betyr at man har to prinsipper som kjemper mot hverandre, nemlig en rigid, utregnet, millimeterpresis symmetri på den ene siden og en retningsløs, tilfeldig bevegelse på den annen. Syntesen er den sluttform som forsoner disse elementene, slik at det blir en orden som gir en opphøyet følelse av balanse ("følt symmetri"), samtidig som det finnes spor av fri og uvøren handling. Begge prinsipper må oppgi noe for forsoningens skyld. For at denne vanskelige, formale syntesen skal kunne oppstå, må kunstneren gi avkall på spesielle symboler og gjenkjennelige enkeltformer.Slike bilder gir kompakte helhetsinntrykk: de viser en generell forsoning mellom naturen og mennesket. Formsproget ble utviklet i et katolsk Frankrike, og selv kunstnere som ikke gav uttrykk for kristentro, kunne gi bildene eksplisitt kristne og religiøse titler. Ole M. Bakken er her intet unntak. Siden motsetninger er søkt forsonet, er budskapet i slik kunst fredfullt. Dette formsproget ble brukt i to samfunnsmessige ytterpunkter, nemlig moderne altertavler og kirkekunst og Nato-hovedkvarterets kjente skulptur. Skulpturen i Brüssel ligner på logoen til Atlanterhavspakten, en organisasjon som ble til for å sikre fortsatt fred for demokratiene etter den annen verdenskrigs slutt.

Abstrakte malerier krever noe kunnskap om nyere kunst. Enkle formsbeskrivelser som det overstående kan hjelpe publikum til å strukturere blikket som forsøker å gripe bildet i disse maleriene, som man ikke alltid kan se hva "forestiller". Å kunne kjenne igjen den syntetiske formen i slike bilder, blir som å lære seg å beherske esperanto.

Publikums glede ved å oppleve Bakkens beste bilder oppnås ved at man prøver å følge kunstnerens overveielser for å kunne sette sammen elementene rundt ett eller flere kraftpunkt, slik at det hele balanserer til tross for dynamikken mellom elementene. Bildet er ferdig når likevekten er nådd. Oppgaven for kunstneren har vært å sette i gang en urolig bevegelse, som han så måtte temme uten at elementene bindes for hardt sammen.*

Verden ser anderledes ut i dag enn på 1950-tallet. Men det er all grunn til å vise en kunstner som Ole M. Bakken. Gleden over hans formbeherskelse er ikke gått av moten, og det kan være lurt å minne om at en maler i Drammen fant tilstrekkelig styrke og uavhengighet til å rette blikket opp og ut, mot det store, løfterike der ute. Det er fremdeles liv i den kulturpolitiske impulsen i etterkrigstidens abstrakte maleri.

Åsmund ThorkildsenDirektør