LCW

Charles og Ray Eames, LCW 1946

Dette er et stilikon, en av verdens mest kjent og populære moderne stoler. Den går blant fansen under bare under forkortelsen LCW, som simpelthen betyr Lounge Chair Wood – eller ganske enkelt lenestol i tre. Denne stolen inngår i en lang rekke berømte møbler designet på 1940- og 50-tallet av ekteparet Ray (født Kayser) Eames og Charles Eames. De er blant de absolutt viktigst designerne i modernismens internasjonale stil. Ray hadde bakgrunn som abstrakt maler og skulptør, mens Charles hadde arkitektur- og designbakgrunn. Denne stolen er en syntese av deres talenter og er et eksempel på et forbilledlig teamwork. Rays kunst var såkalt biomorf, mens Charles helt siden studiedagene sammen med arkitekten og designeren Eero Saarinen hadde vært opptatt av ergometri og funksjon i det de kalte ”organisk design”.

The Eamses etablerte sitt kontor i Los Angeles, der de styrte sin kreativitet ut fra det sensasjonelle huset de på slutten av 1940-tallet bygget som del av det berømte Case Study programmet. Huset er en containerformet stål og glasskonstruksjon, vakkert plassert i en aukualyptuslund, på en hylle i terrenget rett over Santa Monica Beach og med utsikt til Stillehavet. Californiaklimaet og den sunnhets- og nytelsesfilosofien som står så sterkt der borte er nok grunnen til det lekfulle og eksperimenlystne i Eamsenes arbeid. Det er noe overskuddspreget, solfylt og positivt over deres design. De drev et kontor med oppdrag innen reklamefilm, utstillingsarkitektur, visuell profilering og produktdesign for store firmaer. Men hovedvekten av deres arbeid var innen møbeldesign. De lagde møbler både med geometrisk formfølelse (skap, hyller) og organisk og biomorft (stoler og chaiselonger), og materialbruken omfattet lær, tre, stål, plast og glassfiber.

LCW inngår i deres såkalte Plywood Group, kryssfinérgruppen. Denne gruppen er i sterk slekt med Scandinavian Design. Ikke bare var vennskapet og samarbeidet med den finskamerikanske Eero Saarinen (sønn av den berømte finske arkitekten Eliel Saarinen, som startet designskolen Cranbrook Academy i USA) av betydning. Bruken av bøyd tre – i prinsippet en teknikk som går tilbake på produksjon av ski og bandykøller og den type ting – hadde allerede rundt 1930 blitt brukt med stor suksess av finske Alvar Alto og etter hvert av svenske Bruno Mathsson. Men Charles og Ray Eames utviklet med tanke på strømlinjeformede interiør til passasjerfly, en metode for å dobbelkrumme kryssfiner. For å få til det måtte de konstruerer en strømdrevet presse, som under kraften av høyspent strømtilførsel greide å bøye den stive finéren flere veier samtidig.

Som stilikon rangerer i dag LCW på linje med Bauhausstoler designet av Marcel Breuer og Mies vand der Rohe, og stoler og bord av Le Corbusier og Eileen Gray. Grunnene til at LCW i stadig større gard er blitt en så populær stol at vi i dag kan hevde at den er det nærmeste man kommer den optimale moderne stol, er mange. Den er enkel, lett, elegant samtidig som den er ujålete. Den har en lekker og veldig tydelig gestalt og kan nytes som en skulptur. Og så er den utrolig god å sitte i. Den er ergometrisk utformet, har både motstand, støtte og svak svikt. Bevegelser blir tatt opp og dempet av små gummiskiver som danner buffere mellom de ulike treelementene – enda et suverent Eamespatent.

Stolen i Drammens Museum er en såkalt Vintage-stol, produsert av firmaet Hermann Miller på 1950-tallet og er som museumsgjenstand ikke til å sitte i. Vi formidler den i vårt skoleprogram i moderne arkitektur og Scandinavian Design. Men denne stolen produseres fremdeles på bestilling. Hvis man sparer litt og er villig til å vente ca. 3 uker, kan man bli den lykkelige eier av sin egen LCW.

Åsmund Thorkildsen