Hans Heyerdahl (1857 - 1913)

Drammens Museum har hele 36 bilder av Hans Heyerdahl (1857-1913). Samlingen er i hovedsak basert på en testamentarisk gave til Drammen Kunstforening fra grosserer P.H. Mathiessen i 1948. Noe er kjøpt inn, og noe ble gitt som gave til Drammen by fra skolebestyrer Harald Alfstad etter dennes død i 1935. I 1937 deponerte kommunen Alfstadsamlingen i museets nye hovedbygning på Marienlyst, men den er fra 1938 av gått inn i Det Faste Galleri, som ble overført til Drammens Museum da stiftelsen ble inngått i 1996.

Heyerdahl kom til Drammen som 2-åring og vokste opp her. I kunsten som er laget av den modne, internasjonalt utdannede og feirede kunstner, er det lite som røper dette. Men det er et par unntak, bl.a. det lille stemningsfulle bildet fra Kloptjern, malt i 1884. Man må anta at bildet er malt på grunnlag av studier gjort da han i 1881 oppholdt seg i Drammen og Telemark.

Heyerdahl var utdannet i Kristiania, München (1874-77) og Paris (1878-80). Han reiste også til Firenze, hvor han som i Paris oppholdt seg i lengre perioder. Han reiste mye og i tillegg til reiser i hjemlandet dro han også på studieturer i Belgia og England. Mellom 1885 og ca.1900 oppholdt han seg hver sommer i Åsgårdsstrand.

Heyerdahls kunst var alltid formalt og teknisk suveren, men siden han arbeidet i en brytningstid for maleriet, vil man se at hans arbeider skifter temmelig mye i uttrykk, stil og stemning. Hans studerte med Gude eleven Peder Cappelen Thurmann i Kristiania og fikk således kjennskap til Düsseldorfernes stil. Og i München – der han bl.a. studerte under professor Ludwig Løfftz – ble han drillet i renessansen og barokkens komposisjonsmåter og figurfremstillinger. Det var påvirkningen og oppmuntringen fra Münchentiden som gjorde at Heyerdahl arbeidet så mye med figurer og portretter. 

I noen av hovedverkene er det 1880-tallets dagslysklare naturalisme og friluftsmaleri som preger arbeidet, noe vi ser i bl.a. Badene gutter og Fiskergutt (Rom 1), begge malt i Åsgårdstrand på midten av 1880-tallet. Heyerdahl tilhørte den siste generasjon malere som fikk en tung klassisk og gammelmesterlig skolering. Fra 1870-årene begynte modernismen å overta hegemoniet ute i Europa og når vi kommer inn i første tiår av det nye århundret var det modernismen som helt overtok oppmerksomheten til både kunstnere og, etter hvert, publikum. Dette førte imidlertid til at det ikke lenger ble utdannet kunstnere som hadde en slik bravur i sin utførelse som det vi kan se i de beste bildene av Hans Heyerdahl og hans samtidige. Man kan se hvordan Heyerdahl tok opp nye impulser og forente dem med sin gammelmesterlige formsikkerhet.  Dette førte bl.a. til at det lille fortryllende bildet av Champagnepiken (antagelig malt i Paris 1879-82) (glassmonteret Rom 1) fremstod for samtiden som for lite idealiserende og for direkte realistisk med detaljer og et fysisk nærvær som man den gang hadde litt vanskeligheter med å ta innover seg i billedfremstillingen av en ung kvinne.

Hans tid i München gav en ganske annen innflydelse enn den han senere skulle motta i Paris, der de klare farver og friluftsmaleriet på 1870-tallet var en selvfølge som til og med ble utfordret av den lyssterke og enda mer moderne impresjonismen. I München hadde historiemaleriet stått sterkt, og likeså genrebilder (av type ”Italienergutt”), bilder med symbolistiske overtoner og anekdotisk innhold, bibelske og mytologiske temaer, samt følelsesladede, nesten sentimentale motiver. Heyerdahls Italienergutt (1), som riktignok er malt i Paris i 1881, viser tidens svermeri for eksotisk utseende barn. Det er Heyerdahls formale og tekniske mesterskap som redder dette bildet fra det søtladne. Hans Heyerdahl tok også sterke inntrykk av den sveitsiske symbolisten Arnold Böcklin (1827-1901), som oppholdt seg i München i 1871-74 og utøvet en betydelig innflydelse på kunstnerne i det tyske miljøet. Böcklins særegne stemningsromantikk (særlig serien over temaet De dødes ø, 1880-årene) ble skapt i en periode da maleriet ellers  både hadde gjennomgått en vridning i retning realisme og naturalisme - retninger som begge søkte sannheten i det stygge og tilfeldige og i det brutale i 1800-tallets virkelighet - og i synssansens evne til å observere naturen så presist at den kunne gjengis overbevisende likt motivet.

Heyerdahl holdt som Böcklin ved like en poetisk lengsel etter den store kulturen og de dype beretninger, og også han oppholdt seg en lengre periode i Italia. En poetisk og romantisk side ved Heyerdahl – en kunstner som altså kunne eksellere i alt fra stemningsfulle og tradisjonsrike genrebilder, over historiefremstillinger og feiende flotte portretter til naturalistiske malerier med friskhet og overbevisende billedkraft – ses i dystre, mollstemte vinterbilder fra Paris. Disse ble malt i de 6-7 årene han igjen oppholdt seg i Paris fra 1900 av. Bildene er blitt til etter at den nordiske nyromantikken hadde satt sitt preg på norsk 1890-tallskunst. Heyerdahl hadde selv så vidt fanget opp noe av det lette nordiske i noen av bildene fra Åsgårdsstrand, men siden pariserbildene er skapt i et internasjonalt miljø uten kontakt med kveldstemningene i Bærum, i Gudbrandsdalen og på Modum, har disse bildene lite med den nordiske nyromantikken å gjøre. Igjen er det München som slår igjennom, bl.a. med kravet om at historiefremstillinger skulle virke dagsaktuelle, som sannferdige dokumenter om fortidens hendelser. Typisk i denne sammenheng er at Heyerdahl skildrer Flukten til Egypt i en ramme av århundreskiftets Montmartre i Paris, i bildet Paysage de Montmartre. Flukten til Egypten. (2)

Hans Heyerdahl hadde en usedvanlig stor begavelse, så det at tingene kom lett til ham hindret slett ikke at han seriøst prøvde ut mange av tidens kunstneriske muligheter. Han forble en kunstner som arbeidet for kunstens egen skyld, og i brytningen mellom det gammelmesterlige og det moderne, gikk han ikke inn for hverken det sosiale prosjekt eller det nasjonale, selv om han fra 1885 drev en naturalistisk malerskole i Kristiania sammen med Christian Krohg og Erik Werenskiold. Heyerdahl touchet også inn på nordiske, historiske motiver, og her regner man med at det er hans kontakt med Drammenskunstnerne Peter Nicolai Arbo (1831-1892) og billehoggeren Christopher Borch som har vært utslagsgivende.

Åsmund Thorkildsen
Direktør Drammens Museum