Byen Drammen (1811-1866)

I 1811 lyktes det endelig å slå sammen Bragernes og Strømsø-Tangen til en by. Den ”nye” byen fikk en trang fødsel og en oppvekst fylt av økonomiske utfordringer, men kom styrket gjennom nedgangstidene og fikk etter hvert flere bein å stå på. Bybrua ble fra 1813 det fremste symbol på foreningen av de to elvesidene.

 

Brennevinet flommer

Drammen var en storprodusent

Brenneribygningen i Bergstien er det håndfaste minnet om den gangen Drammen var en storprodusent av brennevin. Fra 1804 drev Johan Gottfried Schwencke det første industrielle potetbrenneriet i landet. Han fikk monopol på å selge potetbrennevin i Norge. Monopolet løp ut i 1816, og stortinget fulgte sine liberalistiske prinsipper og ga brennevinsproduksjonen fri både for borgere og bønder. De innførte importstopp for kornbrennevin for å bedre handelsbalansen med utlandet og for å støtte landbruket.

Allerede i 1816-1817 var det fem brennevinsbrennere som annonserte i den nye Drammens Tidende. Elias E. Smith drev i Øvre Storgate ved Konggata. Hans Myhre lenger opp i Øvre Storgate drev både brenneri og kommisjonssalg av utstyr til brennerier. De to siste var Lorentz A. Tybring og P. N. Wiborg som drev skipsrederi på Strømsø.

28 brennerier

Det er vanskelig å angi hvor mange brennerier det var i byen. Jens Kraft oppgir 11 brennerier med 18 kjeler i 1844. Odd Thorson oppgir 15 brennerier i 1840-årene. De produserte til gjengjeld 1,3 millioner potter brennevin. Odelstingets protokoll fra 1838 oppgir 28 brennerier i Drammen, Christiania hadde 64, Moss 28 og Trondheim 26. Det meste av brennevinet i Norge ble produsert i disse byene. I 1864-65 var det bare 7 igjen i byene, og ett av dem lå i Drammen. Århundret løp ut med fire brennerier i Drammen i 1895. Det var Drammen destillasjon, Tandberg, Allum og Brodersen.

Allum 1873

I 1840-årene falt alkoholkonsumet. Det oppsto både måteholdsforeninger og rene avholdsforeninger. De første sto sterkest på Østlandet, men etter noe tid gikk også de inn for totalavhold. Mange reagerte på det store forbruket av brennevin. I 1842 hadde Den norske foreningen for brennevinsdrikk 322 medlemmer her i byen. 114 av dem var håndverkere, men det var også med embetsmenn, skippere og bjelkehuggere.

I 1854 sendte Drammens Arbeiderforening inn forslag om totalt forbud mot brennevinsomsetning på søn- og helligdager. 192 medlemmer skrev under på medlemsmøtet 30. januar. I 1857 sendte 357 innvånere - mest arbeidere i Drammen forslag til Stortinget om forbud mot salg og skjenking av brennevin om morgenen, dvs. før kl 8.

Øl skulle bedre edrueligheten

Et av tiltakene mot brennevinsdrikken var å få folk til å drikke øl i stedet. I Drammen ble det i denne perioden etablert fire industrielle bryggerier. Det første kom i 1835 da Ole Pehrson drev malteri på Nedre Bragernes. Det undergjærete bayerølet slo godt an. Bryggeriet ble i 1860 overtatt av P. Ltz. Aass. På Danvik ble Styrmoes bryggeri startet i 1853, mens Christian Wriedt etablerte sitt i Øvre Storgate i 1858. Heffermehls bryggeri ble i 1860-årene til Tangens bryggeri.

Omsetningen av brennevin ble etter hvert regulert, og kommunen skulle dele ut løyver. I 1871 kom loven om brennevinssamlag, og Drammen fikk sitt samlag i 1877. Alle som skjenket brennevin skulle være med i Samlaget, og overskuddet over en viss grense gikk til Samlaget. Noen kommuner lot disse pengene gå inn i fattigkassa, mens andre brukte dem friere.

Lite husrom - stort hjerterom

Handels- og skippergårder lå som perler på en snor langs Tangens Storgate, klemt inn mellom den trange gata og fjellskrenten. Berget over de store bygårdene var kledd med små stuebygninger, tilfeldig spredd utover de nakne knausene. Her bodde sjøfolk og andre arbeidsfolk som hadde sett seg råd til å eie egen bolig.

Matros Lauritz Brandt sto med kjøpekontrakt i hånden og så utover bebyggelsen under ham. Her opp på Telthussletta – med vid utsikt over havn og by – ville han skape et hjem for seg og sin familie. De hadde tatt steget fra å bo til leie på et lite rom i bakbygningen hos arbeidsgiveren til å bli herre i eget hus. Nå kunne de koke og stelle i eget kjøkken mens de tidligere måtte dele grue og varme med to andre familier.

Huset på berget var ikke stort, men det var deres eget. Panelet var værslitt, men hadde fortsatt spor etter engelskrød slamfarge fra den gang det var nytt. Han tittet inn gjennom små vinduer med funklende glass og fikk øye på den store grua i stua. På baksiden lå to kover, hver med plass til et par sengeplasser. Dette skulle bli et godt hjem for den lille familien.

Hus på annen manns grunn

Matros Brandt kjøpte huset i Hollendersvingen utpå vinteren 1859, og her flyttet han inn til Mikkelsmesse med kona Alette og sønnen Carl på snaue fire år. Huset hadde han kjøpt av en seilmaker som ikke lenger klarte å betjene lånet sitt i Norges Bank.

Kirkebakken 26. Foto: Jo. Sellæg

Lauritz Brandt var blitt eier av et hus, men tomta eide han ikke. I likhet med alle de andre småhusene på berget lå også dette på gården Kobberviks grunn. Tomta var heller ikke stor, den omfattet bare selve grunnen under det lille huset – ca. 45 kvadratmeter. Ved Mikkelsmesse hvert år var det tid for å betale grunnleie til eieren på hovedgården. I Feght-familiens eiertid ble årsavgiften betalt punktlig. Det kunne Lauritz se av en kvitteringsbok han hadde overtatt, og hvor alle årlige innbetalinger siden 1839 var ført inn.

Nå var det Lauritz Brandts tur til å gå veien ned til hovedbølet, banke på, bli møtt av herskapet og avlegge 1 spesidaler og 24 skilling (seinere: 4 kroner og 80 øre). Men nå var det Andreas Solberg som var gårdens eier, en forstandig og forståelsesfull mann som kunne se gjennom fingrene med en litt for sen betaling. I enkelte år var det ikke rom for å avse midler til tomteleien, og det kunne gå flere år mellom hver gang leien ble betalt. Alle de små eiendommene som lå under Kobbervik, fortsatte å betale årlig grunnleie til langt utpå 1900-tallet. For Brandts hus i Hollendersvingen ble grunnen innløst for 120 kroner i 1945.

Trangbodd i eget hus

Det var ikke lett å underholde en familie på en lav sjømannslønn, og etter hvert var det fire munner som måtte mettes. Skulle familien Brandt klare sine forpliktelser, måtte den leie ut et rom. Lauritz, Alette, Carl og lille Alexander måtte dele hus med enkefru Else Jacobsdatter og hennes to voksne sønner, Petter og Henrik på 22 og 24 år. De to familiene hadde hvert sitt kammers og delte stuerommet hvor grua var midtpunkt. Med 7 personer på 45 kvm ble det trangt om saligheten, men fortsatt var familien Brandt herre i eget hus.

Huset i Hollendersvingen er et godt eksempel på hvordan vanlige folk bodde i Drammen på 1700- og 1800-tallet. Frie håndverkere, sjøfolk, rentenister og andre som hadde en liten slump penger, skaffet seg et lite hus i en av byens bakgater – i Kirkebakken, i Skomakergata, i Tordenskiolds gate, på Engen, i Bergstien eller et annet sted i byens randsone. Dette var byens tettest befolkede områder. Men beboerne hadde sin frihet, de kunne velge hvem de skulle bo sammen med. Vanlige arbeidsfolk måtte dele husrom med flere andre familier i en drengestue hos sin arbeidsgiver eller i en trangbodd leiegård hvor det støtt var fyll og spetakkel. Takke seg til å ha sitt eget hus.

Den unge Wilhelm Hanstein

27-åringen Wilhelm Hanstein ble tatt imot med åpne armer da han i 1847 trådte inn på den lokale arena. Drammen hadde ikke hatt en fastboende arkitekt siden Christian Staalbergs tid. Økonomiske krisetider hadde heller ikke gitt næring til nye utøvere i faget, og først nærmere 1840 hadde næringslivet kommet opp av bølgedalen. En ny generasjon forretningsmenn sto nå klar til å bygge sine monumenter. De manglet bare en arkitekt, en med bredere bakgrunn enn de trauste byggmesterne som til daglig utformet lokale byggverk.

Georg Fredrik Wilhelm Hanstein (1820-1862) slo seg ned i barndomsbyen akkurat i tide til å høste av oppgangstidene. Gjennom flere tiår hadde byggevirksomheten ligget nede, og nå var det behov for omfattende fornyelse. Hanstein var født på Vinger i Hedmark, men kom som 3-åring til Drammen og vokste opp her. Han gikk i tømrerlære hos byggmester Heinrich Struck i Christiania i 1836-42, og parallelt med dette var han elev ved Den kongelige Tegneskole. Han reiste til Trondheim etter bybrannen i 1842, fikk praksis som tømrer og ble assistent for arkitekt Heinrich Schirmer ved oppmåling og undersøkelser av domkirken.

Wilhelm Hanstein etablerte arkitektpraksis i hjembyen i 1847, men det var neppe oppdrag nok til å leve av yrket. Det vanlige var å kombinere faget med en tømrermester- eller murmesterforretning. Hanstein valgte i stedet de teoretiske disipliner og tok arbeid som tegnelærer ved Latinskolen (1851-61). Han var også førstelærer ved Drammens offentlige Tegneskole (fra 1853).

Fløia og Frydenhaug

I de neste femten år tegnet Hanstein en rekke bygg for byens økonomiske elite og en rekke offentlige bygg i Drammen og i det nære distriktet - kirker, skoler, rådhus, distriktsfengsel, bankbygg, bygårder, lystgårdsanlegg. To av hans tidlige prosjekter ble viktige for hans karriere ble ombyggingen av Fløia og Frydenhaug. Fasadene ble utformet i senklassisisme med omfattende og tidlig sveitserstilsdekor av høy kvalitet. Villa Fløia fikk noe så uvanlig som skyvevinduer av støpejern som kunne skyves sideveis inn i veggen når de skulle åpnes.

Fløia. Foto: C.G. Rude - Drammens Museum

Mye av det samme fasadeutstyret finner vi også på sakfører Selmers villa Snippen i Konnerudgata og skipper Stibolts gård i Havnegata 82 (1851). Stiboltgårdens lange fasade var delt opp i et enklere midtfelt og to markante siderissalitter med kjøreporter. Over hver av portene var det montert tre sammenstilte empirevinduer, godt proporsjonert til de store kjøreportene. Også her var snekkergleden omfattende.

Rene flater

Fra tidlig i 1850-årene ser vi at Hanstein går vekk fra overdreven bruk av sveitserstilsornamentikk og legger mer vekt på rene flater. Et signert utkast til vakthus for Norges Bank (1855), der veggflatene av skyggepanel rammes inn av slette lisener og gesimsbånd, sammenfatter hans nye arkitektoniske linje. Vi kjenner den igjen fra ombyggingen av Smithegården til nytt rådhus (1855-57) og Latinskolens store nybygg i mur fra 1861.

I perioden 1855-59 tegnet Hanstein en rekke kirker: Strømm i Svelvik, Nedre Eiker, Olberg i Krødsherad og Konnerud. Et annet prestisjeoppdrag var ny latinskole øverst i Tollbugata. Den ble reist i mur, med en markant midtrisalitt med frontespis og to siderisalitter, og med et formspråk som kjennetegner Hansteins profane arkitektur i 1850-årene. Hanstein fikk etter hvert flere offentlige oppdrag, han tegnet blant annet rådhus og distriktsfengsel på Kongsberg (1861).

Wilhelm Hansteins lovende karriere stoppet brått. Han døde av lungetæring i 1862, bare 42 år gammel.

Elvebrudd og kvikke utfordringer

Kvikkleire er en av Drammens spesialiteter. Eksperter fra hele verden har søkt til byen for å sette seg inn i de ekstremt spennende grunnforholdene. Husbyggere har nok heller sett på byggegrunnen som utfordrende og kostnadskrevende. Ingen annen by har spilt en så sentral rolle i Norges Geotekniske Institutts historie som nettopp Drammen, ikke minst fordi instituttet har betraktet byen som sitt feltlaboratorium. Men problemene med leira i Drammen er en gammel historie. Vi kjenner til elvebrudd med faste mellomrom siden 1735, men problemet er trolig eldre.

På strekningen mellom Bragernes Torg og Øvre Sund lå sjøbodene tett, og det fikk derfor store konsekvenser når grunnen ga etter og raste ut i elva. I 1836 raste 125 meter av elvebredden rett ned for Dronninggata ut i dypet. Raset trakk med seg fem sjøbuer, og to mennesker mistet livet. For å hindre nye utglidninger ble det satt opp peler og faskiner - bjerkeris eller granbusker lagt i lag på elvebunnen og dekket med stein. Samtidig ble nye sjøbuer trukket tilbake fra elvekanten. Selv ikke disse tiltakene hindret nye elvebrudd i årene som fulgte.

Elvebrudd Parken 1895-97. Foto: C.G. Rude - Jo. Sellæg arkiv

Bakgrunnen for de elendige grunnforholdene går 10 000 år tilbake, den gang havet sto inn over dalen, opp til 200 meter over dagens havnivå. Leire ble avsatt på havbunnen i områder som nå er en del av byens bebygde dalsider. Landhevingen førte til at havbunnen ble fast land, men så seint som på 1800-tallet hører vi om sumpete og fuktige landområder på begge sider av elva. Området der Parken ligger gikk under navnet ”den store myr”, og området Grønland fikk navnet sitt fordi det lenge lå ubebygd.Nå består ikke dalbunnen bare av leire. Morenene ved Øvre Sund, ved Pukerud og ved Ryggkollen er lagt opp av isbreer, og deretter har elva brutt igjennom og spredde grusmassene ut over elvebunnen – ikke minst på Strømsø, Holmen og Tangenbanken. I enkelte områder – som på Brakerøya og Holmen – finner vi også opptil 10 meter tykke lag med flisblandet sand eller leire etter flere hundre års bearbeiding av trelast på bordtomtene.

Stadige elvebrudd

Drammenserne har gjennom flere hundre år kapret nytt land på elvas bekostning. Peling og utfylling har gjort elva smalere og trangere, og dermed har den fått større fart. Det har økt belastningen på elvesidene, spesielt i yttersvinger – som området mellom Gamle Kirkeplass og Øvre Sund. Her har det gått ras med jevne mellomrom helt fram til 1955. Området utenfor Parken er ikke bare spesielt utsatt på grunn av strømmen i elva, men også fordi det her er artesisk vann. Dette er vann som følger åssiden ned til gruslagene under leira. Når vannet kommer under trykk, presses det opp gjennom leira og bløyter den opp.

Det siste store raset utenfor Parken gikk over to år i 1895-97 og etterlot et dypt sår i Lilleparken. Det meste ble fylt igjen, men vi kan fortsatt se en innhuk i kaikanten der den populære uterestauranten ”Friluften” seinere lå. I dag er området brufeste for Ypsilon. Det har også gått enkelte ras i andre områder, som på Grønland, utenfor Schwenckegata, ved Tjømekrana og på Glassverket.

I nyere tid er det gjennomført omfattende sikringsarbeider i elva, bl.a. ble det i 1976 og 1981 lagt steinfyllinger mellom bybrua og Øvre Sund. Sprengstein fra veitunellene i Strømsåsen og Bragernesåsen er også benyttet til å forsterke elvesidene. Men for mange vil Drammen fortsatt være en spennende by – under overflaten.

Byen brenner

”Brann – brann – brann!” De alarmerende ordene lød høylydt fra Storgata hvor en mann løp forbi og skreik det beste han var god for. ”Brann i apoteker Holsts gård!” Ordene vekket minner om en dramatisk novembernatt ti år tidligere da 18 hus ble slukt av flammene. Nå brant det igjen, og ildsøylen sto allerede godt over taket på Apotekergården. Fra alle kanter kom folk løpende med brannspann og brannhaker, andre med sine mest dyrebare eiendeler. Hele byen var på beina for å delta i slukking og berging.

Brann angikk hele bysamfunnet og måtte bekjempes med felles innsats. Byen hadde et frivillig brannkorps som betjente brannmateriell som var utplassert i sprøytehus, men utstyret var enkelt og langt fra tiltrekkelig hvis flammene først hadde fått godt tak i et knusktørt, tjærebredd trehus. I vindvær eller om natten kunne en liten brann i løpet av kort tid utvikles til en katastrofe.

Brann var den største ulykken som kunne ramme byen. Bragernes ble rammet av to store branner i 1640-årene, femti år seinere herjet flammene i sentrale områder på begge sider av elva. Det skulle bli verre. Tre branner i løpet av 15 år på 1700-tallet la 158 eiendommer i aske. Det hel toppet seg med tre katastrofebranner som i løpet av 4 år midt på 1800-tallet ødela mer enn halve byen – 628 eiendommer av totalt ca. 1100.

Grunnen til at en brann kunne få så store konsekvenser var opplagt. Husene lå tett, gavl mot gavl, bare avbrutt av smale ganger. Nesten uten unntak var bygningene av tre, laftet tømmer med eller uten bordkledning. Fram til et stykke ut på 1700-tallet var det vanlig med tak av brede bord som var impregnert med tretjære. Tjære var også et vanlig bindemiddel når man blandet maling for å friske opp husenes fasader.

Bragernes 1866. Foto: Drammens Museum

Dessuten var ilden en viktig del av hverdagen. Åpen ild ble brukt i alle hus det meste av døgnet. Ilden ga varme i den kalde årstid, og den lyste opp i form av stearinlys og tyristikker i mørke vinterkvelder. Matlaging, vasking og annet husstell var helt avhengig av varmen fra ilden. I bryggerhusene var det varme på grua gjennom alle årets dager. Sist, men ikke minst, var åpen ild også nødvendig i en rekke produksjons- og håndverksprosesser.

Velorganisert brannkorps

Etter datidens forhold hadde Drammen et velorganisert brannvern. Allerede i år 1700 ble det utarbeidet branninstruks for Strømsø, og da hadde man et frivillig brannkorps på 14 mann og 2 små vannsprøyter til disposisjon. På Bragernes kunne man stille med hele 74 mann, utstyrt med hånddrevne brannsprøyter, brannspann, stiger, brannseil og båtshaker. De hollandske sprøytene ble betjent av 6 mann. Brannseilene ble brukt til å trekke over tak og gavler og ble holdt våte for å stanse gnistregn og flammer.

En viktig del av brannberedskapen var å få varslet befolkningen. Vekterne tok seg av denne oppgaven om natten. Fra 1795 ble det i tillegg organisert nattevakt fra kirketårnet på Bragernes, og denne ble i 1814 erstattet av Brannposten hvor det ble skutt med signalkanoner for effektivt å varsle brann.

En brann kunne vare i timer og dager. De økonomiske tap kunne bli totale for enkeltpersoner og merkbare for samfunnet. De færreste hadde assuranse som dekket skaden. Først i 1767 ble det innført tvungen bygningsforsikring i byene, men fortsatt var innbo, utstyr og varebeholdning uforsikret.

Før Norges Brannkasses tid var det vanlig at regjeringen hjalp de brannrammede med skattereduksjoner og ved å gi avkall på toll og avgifter på byggematerialer. I tillegg fikk man lov til å bære rundt en kollektbok hvor medborgere kunne gi bidrag i kontanter eller naturalia.

Filantropene i Drammen viste vei

Ved midten av 1800-tallet hadde Drammen en sterk vekst i folketallet, ikke minst fordi mange fra bygdene strømmet til for å finne seg arbeid i den nye industrien. Folk bodde trangt og dårlig, noe som gikk ut over hygienen og førte til epidemier. Kommunen hadde ikke ressurser til å bøte på bolignøden, men takket være initiativrike privatpersoner ble noen hjulpet. Disse første filantropene i Drammen ble norske pionerer i sosial boligbygging.

Det er lite kjent at det var tre drammensere som startet den filantropiske boligbyggingen i Norge. Brødrene Hans og Niels Kiær og svogeren Andreas Solberg bygde og bekostet flere arbeiderboliger uten tanke på å tjene penger. Denne innsatsen fikk følge av flere andre bidrag til å avhjelpe den katastrofale bolignøden i byen.

Det store presset på boligmarkedet fikk prisene til å stige til nye høyder fordi økt etterspørsel ikke ble dekket av økt boligtilbud. Det tok tid før boligproduksjonen skjøt fart, og først i 1880-årene minket presset i markedet. Mange søkte bolig utenfor byen, og en rekke slumpregede forsteder grodde fram. Boligstandarden var gjennomgående lav mens arealutnyttelsen og botettheten kunne være meget høy. Det kunne bo opp mot fem personer på ett rom.

Drammen gikk foran

I England, hvor industrialiseringen startet tidligere enn hos oss, var boligforholdene spesielt dårlige. Dette ga grobunn for nye boligpolitiske ideer. Her oppsto de første filantropiske selskaper for bygging av arbeiderboliger. Filantropene var folk som av uegennyttig menneskekjærlighet prøvde å bedre medmenneskers kår. De første boligene ble reist i 1844 og innledet en ny sosial boligtrend.

Tollbugata 120. Foto: Andreas Nøkleby - Jo. Sellæg arkiv

Det er lite kjent at Drammen var først ute med å stifte et filantropisk boligselskap. Den 23/9-1850 utarbeidet brødrene Hans og Niels Kiær og svogeren Andreas Solberg statutter for ”Stiftelsen for Arbeiderboliger i Drammen”, og etableringen ble konfirmert ved kongelig resolusjon 15/1-1851. Som grunnkapital fikk stiftelsen en større eiendom i Tollbugata 120. Boligselskapet i Drammen skiller seg også fordelaktig ut ved sammenligning med tilsvarende selskaper i andre byer. Initiativtakerne skulle ikke ha utbytte, kapitalen var skjenket til formålet.

Et nett av arbeiderboliger

Det må tilføyes at grossererne Kiær, Kiær og Solberg var usedvanlig flittige som velgjørere i Drammen. I tillegg til Stiftelsen for Arbeiderboliger sto disse og andre medlemmer av familien bak ”Kiærs legat for bygging av Arbeiderboliger” og seks andre legater med sosiale formål. Familiens sterke sosiale samvittighet bunnet i et strengt religiøst grunnsyn. Velgjørernes bakgrunn fra et av byens ledende handelshus og rederier, Hans Kiær & Co., kan kanskje forklare den gjennomtenkte anvendelsen av avkastningen.

Statuttene fungerte også i praksis. Allerede i 1860 ble den tidligere friskolebygningen i Øvre Storgate 82 innkjøpt til bolig for seks arbeiderfamilier. Etter utvidelse av kapitalen i 1865 ved tegning av aksjer i ”Aktieselskabet til Arbeiderboligers opførelse i Drammen” hadde man økonomisk grunnlag til å bygge seks nye arbeiderboliger. Hver bygning ble innredet med fire leiligheter. Husene som ble innviet i 1866, var Erik Olsens gate 4, Sundgata 31, Mallinggata 4, ett på Lilleøya og to på Tangen. De tre siste strøk med i brannene i 1870 og ble erstattet av en større bygning for 13 familier i Havnegata 103.

Den filantropiske boligbyggingen markerer en ny holdning til medmenneskers boligforhold, og en vilje til å hjelpe vanskeligstilte. I kjølvannet av arbeiderboligene fulgte en rekke andre sosiale boligprosjekter. Formålet og organiseringen var imidlertid forskjellig.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.