Den store småbyen (1951-1980)

Handelen har hel tiden vært en viktig del av Drammens næringsgrunnlag, men ble sammen med tjenesteyting en stadig viktigere næring i etterkrigstiden. På samme tid startet nedbyggingen av industrien. Byen vendte seg vekk fra den forurensede elva og nye bydeler vokste fram – Åssiden, Fjell, Konnerud og Åskollen. Biltrafikk og nye veier truet med å kvele byen.

 

Arkitektene som moderniserte Drammen sentrum

Nilsen og Grenager

Noen situasjoner gjør det mulig for et arkitektkontor å sette sitt preg på et helt bysentrum. Etterkrigstidens behov for og vilje til å modernisere store deler av Drammen sentrum falt sammen med oppstarten av et nytt arkitektkontor. Ragnar Anker Nilsen (f.1913) og Arne Grenager (1914-2009) startet sitt kontor i 1946.

Nilsen og Grenager er et begrep i Drammen. For det er sjelden at ett kontor i en relativt begrenset periode greier å bygge så mange gode, sentrale bygninger. Bare rundt Bragerens torg ligger de på rekke og rad. Det ble bygget nye forretningsbygg med fasaden mot torget for Emil Jensen (1960-62), Braathengården (1962-65), Torvhallen (1961-64) og Sparebanken (1968-70 og 1973-77).

Da hadde de allerede fredigstilt det flotte forretningsbygget for Forsikringsselskapet Norge (1949-54) i Nedre Strandgate og Bragerens apotek, Werringgården, (1955-57), Håndverkergården (1957-58) og Trygdekassen (1958-60), de tre sistnevnte med adresse til Nedre Storgate. I samme periode ble de meget originale bygningene Bankgården, eller Skogerbygget (1958-62) og Globusgården (1960-63 og 1967-68) bygget ved Strømsø torg. Noe senere kom CK-bygget på Strømsø torg, som etter mange års forskjellige utkast ble tegnet slik det ble bygget i 1972. I løpet av en drøy 20-årsperiode utgjør dette hele 11 store forretningsgårder midt i byens sentrum.

Bragernes og Strømsø i sentrum

Situasjonen på de to sidene av bybrua var helt forskjellig. Den historiske kvartalsstrukturen og det langstrakte, firkantede torget satte rammer om byggene på Bragernes. Nilsen og Grenager respekterte denne strukturen og de holdt seg til skalaen i dette området, slik at ingen av bygningene rager noe særlig over de gjenværende murbygningene.

På Strømsø torg var situasjonen mye mer elastisk. Torget var en plass som organiserte trafikken i mer dynamiske og sirkulerende mønstre. Derfor er både Skogerbygget og Globusgården mye friere i formen enn byggene på Bragernes, og i Skogerbygget bryter de for første gang i byens sentrum 1800-tallets gesimshøyde. Skogerbygget ble et signalbygg ved bruenden og synes fremdeles godt over store deler av byen. Globusgården med sin nesten sirkulære omkrets og lave, karakteristiske gule fasade, ligger fritt og både symboliserer og fungerer som et bygg der handlende vrimler rundt og går ut og inn av butikker.

Alle disse bygningene er i en presis modernistisk stil, de er av utmerket, arkitektonisk kvalitet og med stor innbyrdes variasjon. Bygningene er i god dialog med lignende i Oslo og andre større byer. Men ikke noe annet sted, kanskje med unntak av Stavanger, er det så mange slike bygninger plassert så tett, og det er helt enestående at det er samme firma som står bak!

Tyri fabrikker. Foto fra Drammens Museum

Bereiste arkitekter

Arkitektene hadde helt siden studiedagene reist internasjonalt og i etterkrigstiden reiste de svært mye. Forbildene for sentrumsgårdene i Drammen er god vest-tysk og nederlandsk etterkrigsarkitektur, hele tiden med et sideblikk til USA og England. Byggene har såkalt ”curtain walls”, der veggen er løst fra statiske oppgaver. Ved at veggene ikke skal bære så mye av vekten kan fasadene utformes ganske fritt. På Bragernes er det variasjoner over et rutenettmønster, og det veksler mellom materialer, overflatekarakter og farger, og det kan veksle mellom relativt glatte fasader og fasader med tydelig relieffvirkning.

Senere endringer har svekket noe av kvaliteten på flere av disse bygningene. Globusgården, Skogerbygget og Torvhallen er veldig gode eksempler på moderne forretningsgårder med porøse soner på gateplan. Det var opprinnelig mange åpninger ut og inn av bygningene. Fotgjengertrafikken kunne gå på tvers igjennom hele kvartalet i Torvhallen og rundt Skogerbygget kunne folk bevege seg på kryss og tvers i dette kollektivtrafikkpunktet på to plan.

Den senmoderne arkitekturen

Det var ikke bare arkitektene Nilsen og Grenager som satte sitt tydelige preg på byen i etterkrigstiden. Mange gode firmaer var i virksomhet da byen ble utvidet med store anlegg i overgangen mellom bystruktur og natur. Særlig firmaene Robert Bjørka, og Ljøterud & Ødegård var sentrale. Arkitektene i byen hadde et godt faglig samarbeid. Dette resulterte i gruppen ARKAS, som møttes til temadiskusjoner og som til og med samarbeidet om tegneoppdrag. Og det var Drammen arkitektforening som utførte alt designarbeidet til jubileumsutstillingen i Drammen park i 1961, noe som resulterte i et provisorisk utstillingsvindu for moderne arkitektur.

Robert Bjørka

Robert Bjørka (f.1920) har regulert og tegnet svært mye i Drammen. Særlig er det utformingen av punkthus, skivehus, lavblokker og rekkehus i de nye bydelene som vitner om hans innsats. Grunnplanene er gjennomarbeidede og plasseffektive og formspråket elegant moderne.

Bjørkas idéer er formet gjennom studieturer til den banebrytende blokkbebyggelsen i Sverige, Danmark – og særlig – Finland. Han besøkte det verdensberømte boligområdet Tapiola rett utenfor Helsingfors flere ganger, og det er erfaringene derfra som ses i hans kanskje flotteste anlegg, nemlig Kobbervikdalen og St. Hansberget. Mellom 1958 og 1968 ble det tegnet og bygget blokker flott plassert i et nærmest uberørt, kupert skogslandskap.

Arkitektens meget sofistikerte detaljering, fasadeutforming og fargesetting er dessverre tildels sterkt endret i nyere tid. Også de tre skivehusene på Strøtvedt (1969-75) og de tre hvite punkthusene i Underlia (1964) er signert Bjørka. Alt dette er synlig og fungerer som gode visuelle markører i det flotte landskapsrommet Drammen ligger i. Bare skivehusene på Strøtvedt har helt unngått skjemmende, stilendrende forandringer. Robert Bjørka har også tegnet noen av byens mest elegante og godt terrengtilpassede eneboliger.

Bragernes menighetshus. Foto: Åsmund Thorkildsen

Erik Ødegård

Erik Ødegård (1924-2002) ledet etter hvert firmaet Ljøterud & Ødegårds drammenskontor og var sammen med Ljøterud og gode kollegaer ansvarlig for viktige bygninger som Ibsen bilforretning (1961-62), eldreboligene rett bak Austad supermarked (1963), Strømsø menighetshus (1966-67) og Bragernes menighetshus og eldreblokk (1968-70).

Etter flere års planlegging ble et av byens mest elegante og godt bevarte boligområde lagt til en vakker park på Brandtenborg (1968-70). Dette er noen av byens best formede senmoderne bygninger. Typisk for den senmoderne perioden var variasjonene i formspråk og materialbruk. Hos Ljøterud og Ødegård veksler det mellom hvitmalt råbetong, hvitkalket teglsteinsmur og ubehandlet teglstein i kombinasjon med råbetong.

Ljøterud og Ødegårds bygninger er jevnt over langt bedre bevart enn Bjørkas, noe som antagelig skyldes at ønsker fra beboere om større, innglassede verandaer og balkonger, og et mer tradisjonelt og ”varmere” fasademønster, ikke så lett får gjøre seg gjeldende i forretningslokaler og mer institusjonelle bygninger. Men både blokkene på Brandtenborg og eldreblokka og Bragernes menighetshus er sterkt bevaringsverdige og må ikke forsimples.

Kontoret står også bak den rustikke kaféen på Spiraltoppen (1962), et varig provisorium som ble internasjonalt omtalt og som opprinnelig var et originalt kvalitetsbygg med svalgang/veranda og grov bruddskifer på taket, lagt på en liten kolle rett ved inngangen til marka.

Med politisk kraft ble byen bygget

Det var stor boligmangel i Drammen og distriktet etter krigen. Formannskapet vedtok stadig salg av tomter til private utbyggere. Debatten om blokker kontra egne hjem dukket opp i avisene, og kommunen selv bygde tre blokker på Sørbyløkka.

Initiativet til å danne et boligbyggelag i Drammen kom fra Drammen Leieboerforening som sammen med Buskerud faglige samorganisasjon inviterte til et møte 3. april 1946. Leieboerforeningen ble drevet av folk fra arbeiderbevegelsen. På møtet ga arkitekt Karsten Boysen en orientering om boligsamvirket. Møtet endte med at de 20 tilstedeværende stiftet Drammen Boligbyggelag. Karl Johansen, som var formann i Leieboerforeningen, ble valgt til formann og ytterligere tre fra styret i Leieboerforeningen ble valgt til DBBLs styre. Sekretæren, Ivar Lie, var medlem av bystyret for kommunistene.

Boligbyggelagets første prosjekt var i Solbakken 1. Spørsmålet om salg av denne tomta kom opp i formannskapet da flere ønsket å bygge der. Ordføreren foreslo da at saken skulle utsettes i påvente av et brev fra Obos (Obos = DBBL). Her brukte Arbeiderpartiet flertallet sitt til å selge tomta til en kjøper som ikke hadde meldt seg. ”Noen” må ha snakket sammen. Først 17. juni skrev DBBL at de var interessert i å bygge en boligblokk der, og da ble salget vedtatt.

Bytte av prosjekt

17. november 1947 fikk formannskapet en ny henvendelse fra DBBL. De hadde foretatt grunnboringer på tomta, og den var ikke stabil nok til å bygge en blokk på. Dette ville gjøre leilighetene for dyre, så DBBL søkte om å få bytte denne tomta med Lærumsgate 1 og 3. Dette ble også vedtatt etter forslag fra ordføreren, og mot rådmannens innstilling tok kommunen på seg utgiftene til grunnboringen. Da kunne Boligbyggelaget gå i gang med å bygge sine første to blokker, og prisen på leilighetene ble overkommelig.

Bangeløkka. Foto: Jo. Sellæg

Vi vet ikke om ordføreren drøftet bytte av tomtene med partifeller. Som en dreven organisasjonsmann forsto han at det nystiftete Boligbyggelagt måtte komme i gang med å bygge for å møte medlemmenes ønsker. Boligbyggelaget startet altså sin virksomhet ved at ”noen” i kommunale verv og i organisasjoner snakket sammen.

Noe liknende viste seg seinere i forholdet mellom DBBL og Bryggearbeiderforbundet. Anstein Pettersen var formann i Bryggearbeiderforbundet til 1960. Etter det overtok han som styreformann i DBBL og satt i 11 år. Fra 1971 kom Ivar Gundersen som også hadde bakgrunn fra Bryggearbeiderforbundet. På samme måte som Handelsforeningen indirekte styrte byen på slutten av 1800-tallet, lot arbeiderbevegelsen sine medlemmer i organisasjoner og kommunale verv spille sammen i årene etter krigen.

Samarbeidet mellom kommunen og Boligbyggelaget begynte i 1946-1947. De to formennene fra Bryggearbeiderforbundet sikret et fortsatt samarbeid med kommunen. DBBL ble – og er fortsatt – en viktig aktør i Drammens boligbygging.

Historien om et friluftsmuseum på vandring

Torpostuas ankomst til Drammens Museum i 1915 ble starten på en museal vandrehistorie i litterær forstand, med friluftsmuseer grunnlagt på Marienlyst, Nordbykollen, på lager på Gulskogen og til sist på Bragernesåsen. Friluftsmuseet falt aldri til ro i Drammen.

Et friluftsmuseum er en samling hus utendørs. Hos oss består friluftsmuseer hovedsakelig av gamle tømmerhus som er flyttet og gjenoppsatt på museum. Da de første husene fra Hallingdal kom til Drammen, var bevegelsen ennå i sin første fase, der flyttede hus til byen inngikk i et nasjonsbyggende program. Men neste fase var rett rundt hjørnet: Nå skulle friluftsmuseer opprettes som bygdetun i de distrikter der husene hørte hjemme.

Drammens Museums anskaffelse av hus fra Hallingdal for gjenoppsetting i Marienlystparken var snart et utdatert prosjekt. På denne tiden hopet det seg opp gamle hus på norske museer. Flesteparten av disse bygninger ville utvilsomt gått tapt om de ikke ble flyttet, men flyttingen av gamle hus kom likevel i økende grad i miskreditt.

Etter at en gruppe hus var satt opp steg ambisjonene om å kunne presentere en helhet av fylkets varierende byggeskikk. Prosjektet handlet ikke om Drammen, men de indre dalfører. Norsk Folkemuseum hadde begynt å gruppere husene i tunformer, og slik ville man også ha det i Drammen. Etter 2. verdenskrig ble friluftsmuseums-bevegelsen båret frem på en bølge av fedrelandskjensle. Når gjenreisningstidens godvilje la alle krefter til, kunne ambisiøse planer realiseres.

Nordbykollen

I 1947 fikk museet kommunal godkjenning om å disponere 530 mål i gården Kobberviks skog i lia under Nordbykollen ut mot Tangen og igangsatte noe av det mest ambisiøse et norsk museum har foretatt seg på dette felt. Mellom 1949 og 1960 ble 20 flyttede hus gjenreist på friluftsmuseet i Kobbervikskogen, men museet manglet ressurser til å drive et slikt museumsanlegg som hadde liten tiltrekning på publikum.

Tegning Berner. Foto: Drammens Museum Bragernesåsen

Vendepunktet kom i 1960-årene. Kommunen trengte området til boligutbygging, og museet så en bedre fremtid i å prosjektere et helt nytt friluftsmuseum på toppen av Bragernesåsen. Her var biltuneller Spiralen som et futuristisk trekkplaster som kunne trylle biler til topps, og man forestilte seg publikumsstrøm i all fremtid. I 1965 ble det gjort kommunalt vedtak om at museet skulle få disponere 200 mål i Bragernesåsen mot å oppgi området i Kobbervikskogen. Men etableringen gikk nå tregt. Først i 1973 var planene godkjent. De gjenværende husene på Nordbykollen ble revet i en fart og stablet på Gulskogen.

Men prosjektet møtte nå liten entusiasme. Kun én ny bygning, gjestgiveriet fra Vikersund, er anskaffet, og det ble det bråk av! Mellom 1987 og 2000 er 20 hus gjenreist. Bare 9 av husene fra Kobbervikskogen er gjenreist her. Tre hus er brent, tre kassert, ett tilbakeført. De fem husene på Marienlyst ligger der fortsatt og blir ikke flyttet.

I dag er punktum satt for friluftsmuseet som utbyggingsprosjekt. Kravene til fornyelse og aktualitet, aktiviteter, problematisk sikkerhet og klimatiske betingelser, uavklart adkomst gjør friluftsmuseene til et nesten håpløst prosjekt å drive for museet alene.

Nytt bybilde - var de «helt gærne»?

Drammensere er med rette stolte av fonden på Bragernes torg, med tårnbygningenes rundbuestil og den nygotiske Bragernes kirke. Dette er en gjennomført romantisk 1800-tallsfantasi om en forhistorie byen aldri har hatt, men som nå, nesten 150 år etter at dette ble bygget etter europeiske forbilder, har blitt en viktig del av vår og våre forfedres identitet gjennom flere generasjoner.

Det er slett ikke noen selvfølge at denne viktige delen av byen er bevart. På slutten av 1950-tallet startet en debatt om bevaring eller riving av tårnbygningene, en debatt som var med å vekke drammenserne for betydningen av bygningsvern. Vi lurte i ettertid av debatten på om de som ville rive og bygge nytt den gangen, var «helt gærne».

Debatten for 50 år siden var resultatet ev en stor konkurranse i 1956, om nytt rådhus og en sanering og nybygging av alle de fire kvartalene mellom Engene, Hauges gate og Bragernes kirke. Konkurransen var i to deler og arkitektene kunne enten la tårnbygningene stå, eller forutsette av de var revet. Men denne konkurransen ble foregrepet av en tilsvarende 20 år tidligere. Konkurransen i 1936 gjaldt først og fremst behovet for et nytt administrasjonsbygg og kino, men også den konkurransen omfattet regulering og nybygging av de fire kvartalene opp mot kirken. Hva kom så ut av de to konkurransene, bortsett fra at Tårnbygningene heldigvis ble reddet?

Administrasjonsbygget dannet opptakten

Det varige og positive resultatet var det nye administrasjonsbygget med kino, et flott funksjonalistisk bygg tegnet av Arne Pedersen og Reidar Lund, to toppnavn i norsk moderne arkitektur. Den flotte kinosalen, Kinopaleet eller senere Saga Kino, ble omgjort til flerkinosenter og brukes nå som kommunens kontorbygg og servicetorg, men som monumental bygning sentralt i bybildet, er det godt bevart. Til konkurransen i 1936 ble det sendt inn utkast av noen av tidenes ledende arkitekter, og størrelser som Blakstad og Munthe-Kaas, Bjarne Tøien, og Nicolai Beer var med.

Det man kan lære av å studere de innsendte ukast og de forskjellige planene til regulering av de fire kvartalene opp mot kirken, er noe om hvordan denne tidens arkitekter, byplanleggere og ledende politikere, tenkte. Både til konkurransen i 1936 og i 1956 var det flere usedvanlig flotte planer for de kvartalene som helt opp til ca. 1970 (med Bragernes Menighetshus) og tidlig 2000-tall (med Rådhushaven), var nokså shabby og byplanmessig rotete.

Repro H.C. Christoffersen. Jo. Sællegs arkiv

I utkastet Centrum, fra den første konkurransen, var det tenkt en storstilt og sentral plassering av kunstgalleri, museum, bibliotek og vitenkapsinstitutt på hver side av Kirkegata. Dette viser at man den gang tilla kultur og kunnskap en så sentral plass i Drammens byliv at dens monumentale arenaer skulle ligge mellom politikk, politi og brannvesen på den ene siden og den kristne kirken på den annen. I konkurransen fra 1956 var kulturinstitusjonenes behov for nybygg en uttalt del av programmet.

Veldig mye av det som ble presentert i de to konkurransene er av en så løfterik karakter at vi antageligvis har gått glipp av noen førsteklasses moderne kulturbygg midt i byens sentrum. Det viser seg også av en del reaksjoner i pressen da debatten om riving av tårnbygningene raste som verst i 1962, at mange av byens opplyste borgere slett ikke likte den litt for historiserende stilen til tårnbygningene. De som den gang førte ordet viste derimot en stor forståelse for kvaliteten i moderne byggekunst og urban kvalitetsheving.

Så de var slett ikke noen rivningskåte «gærninger» den gangen, i hvert ikke så «gærne» at de gikk tungt inn for riving av tårnbygningene.

Hus for folk flest

Drammen manglet boliger til en raskt økende befolkning. I krigsårene 1942-44 ble det bygd fire – 4 – boliger i byen, mens 2000 innbyggere bodde i overbefolkede leiligheter. Drammen Boligbyggelags store misjon var å dekke dette boligbehovet, og med bystyrets flertall i ryggen gikk laget til oppgaven i 1946. De første 35 årene bygde laget 5000 leiligheter over hele byen og satte sitt tydelige preg på byen og dalen.

Trangboddheten var stor i etterkrigsårene, og det tok tid før boligbyggingen kom i god gjenge. 1200 familier manglet skikkelig husrom. Av disse bodde 700 familier i overbefolkede leiligheter eller i boliger som helserådet mente var usunne. Det var eksempler på at 7 personer bodde på ett rom og kjøkken. Behovet for leiligheter var skrikende.

Drammen Boligbyggelag (DBBL) ble stiftet 8/11-1946 og skulle bli den viktigste aktøren i boligbyggingen gjennom flere tiår. Det nystiftete laget var klar til dyst. Bolignøden ga lite rom for sendrektighet. Ei gruppe på 43 jernbanefolk tok derfor spaden i egne hender og dannet DBBLs første borettslag. De hadde sett seg ut en kommunal tomt på Danvikløkka. Her ble de første hus reist for Jernbaneverkstedets borettslag. Tomta ga plass til 14 eneboliger i rekke. Disse ble reist med betydelig egeninnsats. ”Terningmoen” ble tatt i bruk i 1948 og 1949 og vakte stor interesse, både lokalt og nasjonalt.

En start i det små

Store blokkprosjekter lot vente på seg. Derimot tok funksjonærer og arbeidere ved flere av byens bedrifter initiativ og dannet ”bedriftsboligbyggelag”. Arbeiderne ved Skofabrikken bygde 18 leiligheter i tre rekkehus i Ørengata og flyttet inn her i 1949-50. Lokomotivpusserne hadde sitt prosjekt i Rosenkrantzgata 90, og Arbeiderforeningens borettslag valgte rekkehusmodellen for sine 12 leiligheter i Nordahl Bruns gate 15. En annen populær byggeform var vertikale 4-mannsboliger. Her var det igjen Jernbaneverkstedets borettslag som sto for oppsetting av 10 hus i Skogliveien.

Engasjementet var stort, men småhusbyggingen monnet lite i boligstatistikken. Boligblokker måtte derfor bli DBBLs utbyggingsform. Gjennom 1950-, 1960- og 1970-tallet skulle lagets store og små blokker sette et varig preg på Drammen. Den storstilte utbyggingen gjorde et betydelig og avgjørende innhugg i køen av boligsøkere.

Åssiden ca. 1968. Foto: Gustav Jensen, Fremtiden

Lav- og høyblokker

Lagets første store byggeprosjekt kom på Bangeløkka. Reguleringsplanen la opp til blokkbebyggelse med 168 leiligheter. Meningen var at det kommunale boligrådet skulle stå ansvarlig for utbyggingen, men nå ble boligbyggelaget tilgodesett med to av disse tomtene, Lærums gate 1 og 3.

Fram til midten av 1950-årene ble det stort sett bygd lave blokker i Drammen. Bygningsloven og vedtektene begrenset ofte høyden til tre eller fire etasjer. Etter hvert fikk laget aksept for å bygge høyhus. Som det første ble Punkthuset på Kobbervik reist med hele 12 etasjer. Det ble debatt, både i byen og i bystyret. Senere fulgte Skivehuset og flere andre høybygg.

Drammen Boligbyggelag har gjennom årene gitt et avgjørende bidrag til å modernisere Drammn. Bydeler som Åssiden, Fjell, Åskollen, Nordby og Konnerud er i stor grad preget av boligbyggelagets byggevirksomhet. I årene etter krigen fikk byen tusenvis av nye leiligheter, og DBBL kunne tok sin del av ansvaret ved å reise 5090 boliger på 35 år. Gjennom periodens siste 25 år fram til 1981 ferdigstilte laget gjennomsnittlig en ny leilighet hver arbeidsdag!

Kampen om bybildet

Drammen fikk sitt kjente bybilde med Bragernes kirke flankert av brannstasjon og rådhus i årene 1866-71. Tre viktige, offentlige bygninger i rød teglstein for enden av et stort torg ble et identitetssymbol for Drammen og et synlig bevis på at byen var moderne og fremtidsrettet. Men tiden løp fra symbolet, og allerede i 1950-årene ble bybildet av mange betraktet som umoderne og bakstreversk. Skulle byen rive eller verne? Det spørsmålet skapte en strid som varte i over 20 år.

Bybildet ble planlagt etter bybrannen i 1866. Da rådhuset måtte utvides i 1930-årene, hadde den funksjonalistiske stilen fortrengt de klassiske formene, og nybygget ble dermed et markant brudd med fortiden og naboskapet. Det var resultat av en arkitektkonkurranse som forutsatte at både rådhus og brannstasjon skulle rives og erstattes med nye bygninger i sju etasjer. Forslaget gikk gjennom uten større debatt og den nye administrasjonsbygningen ble tatt i bruk i 1941.

Rive eller bevare

Etter krigen ble spørsmålet om utskifting av de gamle og dårlige tårnbygningene tatt opp igjen. Kommunen skrev ut en ny arkitektkonkurranse i 1956 om utformingen av fire kvartaler, to på hver side av Kirkegata. Deltakerne kunne velge å la de gamle bygningene stå side om side med nybygg på bakenforliggende tomter, eller fornye all bebyggelsen. Juryen, med ordfører og rådmann i spissen, gikk inn for fornyelse.

Dermed startet debatten. Det ble holdt folkemøter, og byens aviser hadde mange innlegg – for og imot riving. Byplanrådet gikk til sist inn for bevaring og fremholdt at de to tårnbygningene burde bli stående som verdifulle trekk i bybildet. Derimot gikk bystyrets flertall gikk inn for å rive. Stemningen i byen ble etter hvert amper. Floken kunne bare løses på en måte, ved folkeavstemming.

Bragernes torg ca. 1950

I ukene før den store dagen steg den offentlige debatt til nye høyder. Temaet ble diskutert over hele byen og ble utgangspunkt for små og store aksjoner. Søndag 11/9-1966 gikk byens befolkning til urnene. Her ble 70 prosent av stemmene avgitt for bevaring, men malurten i begeret var at bare 30 prosent av de stemmeberettigede avga stemme. Bystyret trengte likevel to møter for å vedta bevaring. Først 9/3-1967 ble saken avgjort med knepent flertall: 37 stemmer for bevaring og 32 for riving.

Ny runde

Beslutningen var lite populær hos rådmannen, og en istandsetting av bygningene ble trenert. Først i langtidsbudsjettet 1974-78 ble det avsatt midler til restaurering. Ved rullering av langtidsbudsjettet året etter reiste administrasjonen tvil om det ville være lønnsomt å restaurere bygningene og ba om ny utredning. Da utredningen kom til formannskapet gikk et flertall på 11 inn for å rive rådhuset og bygge en kopi mens mindretall ønsket restaurering.

Dermed var sirkuset i gang på nytt. Deler av befolkningen følte seg sveket av de folkevalgte som ikke uten videre ville respektere borgernes mening. Riksantikvar Stephan Tschudi-Madsen befarte personlig begge tårnbygningene og anbefale bevaring. Drammensernes engasjement og Riksantikvarens anbefaling ble avgjørende. Da saken kom opp i bystyret 8/11-1977 stemte 39 representanter for bevaring mens 30 ønsket riving. Avgjørelsen skjedde etter en sterk og følelsesladet debatt.

Denne gang tok bystyret konsekvensen av sin beslutning. Restaureringsarbeidet kom i gang sommeren 1978, og rådhuset sto ferdig til byjubileet i 1986. Året etter ble kommunen tildelt Europa Nostras bevaringspris. Brannvakta ble solgt til UNI Storebrann og rehabilitert på en forbilledlig måte.

Bort med det gamle

Branner og sanering har lagt hele bydeler i grus og har endret byens ansikt. Saneringer har vært gjennomført planmessig og ofte etter kommunale vedtak, mens branner har herjet tilfeldig. Den tapte bebyggelsen har frigjort byggegrunn og gitt muligheter for omfattende byfornyelse eller framføring av nye veier. Samtidig er verdifull kunnskap om det gamle Drammen gått tapt.

Planmessig sanering

Med 1900-tallets bevisste byplanlegging og etter hvert mangel på byggegrunn innenfor trange bygrenser, måtte kommunen rive gammel bebyggelse for å skaffe rom for byfornyelse. I 1950-årene var det vanskelig å finne ubebygde tomter i sentrale byområder. Årene 1950-1985 skulle bli saneringsspøkelsets høysesong i Drammen.

Byens gamle sentrumsbebyggelse måtte fornyes. På denne tiden var det nesten ingen som så muligheter i rehabilitering. Gode og moderne boliger var synonymt med nybygg. Byens politikere krevde fornyelse, og de fikk støtte av planleggere og arkitekter som hevdet at byen måtte moderniseres gjennom omfattende sanering. Ved å benytte eksisterende infrastruktur ville en utskifting av eldre bebyggelse bli langt rimeligere enn å bygge nye bydeler i utkantene.

Dermed lå det til rette for å rive en betydelig del av den gamle bebyggelsen. I disse årene mistet vi nesten like mange hus gjennom systematisk sanering som det gikk tapt i bybrannene 1866-70. Punktsaneringer ved riving av enkelthus var det mest vanlige, men vi har en rekke eksempler på at hele områder ble planmessig jevnet med jorden. Blant større saneringer må nevnes Øvre Storgate ved Konggata, Michelykvartalene på nedre Bragernes og Havnegata på Tangen.

Konggata. Foto: Jo. Sellæg

Det nye Strømsø

Et viktig byplanmessig grep ble tatt da den tette småhusbebyggelsen i Tordenskiolds gate ble revet for å gi plass til å føre Bjørnstjerne Bjørnsons gate fram til Strømsø Torg. Veianlegget ga støtet til det største saneringstiltak som til da hadde vært gjennomført i byen.

Reguleringsplanen, som omfattet store deler av Strømsø, ble behandlet av bystyret i 1953. Hele 18 eiendommer ble direkte berørt. Bebyggelsen som ble revet var en broket blanding av småhus. Mange hus hadde kjerner fra 1600- og 1700-tallet, og de fleste var små og enkle bygninger med lav standard. Denne typen hus har helt opp til vår tid hatt lav status, og derfor er svært få bevart.

Motorvei gjennom byen

Det mest dramatiske inngrep skjedde da E-18 ble anlagt gjennom byen i første halvdel av 1970-årene. En lang debatt om høy- eller lavbro endte med et vedtak om å bygge landets lengste veibro i lav høyde over sentrale og gamle bydeler. Hele 84 eiendommer på Brakerøya og Strømsø ble revet. Her ble sammenhengende områder med gammel trehusbebyggelse fjernet for at billistene skulle slippe å stampe i helgekøen gjennom byen. Et par hundre gamle hus på Brakerøya og i Tollbugata forsvant i løpet av 2-3 år.

Rivingen på Strømsø rammet bebyggelse et område med bygårder fra 1600- og 1700-tallet. Ingen stilte spørsmål ved om dette var noe å verne. Det offentlige satt heller ikke i gang noen planmessige registrering og oppmåling for å ta vare på den historiske kunnskapen som denne bebyggelsen representerte.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.