Elvebyen (1980-2011)

Drømmen om et bedre bysamfunn ble drivkraften i en stor snuoperasjon der hovedveier ble lagt rundt sentrum og inn i åsene på begge sider, elva ble renset og elvebreddene beplantet og gjort tilgjengelige for innbyggerne. Drammenserne flyttet tilbake til elvebreddene og startet arbeidet med å fornye og forbedre sentrumsområdene.

 

Andungen som ble til en svane

Tre satsningsområder

Det var vår tidligere ordfører Lise Christoffersen som først beskrev Drammen som den stygge andungen, men for mange drammensere har byen alltid vært en svane, selv om hun en periode var litt frynsete i fjæra. Tre satsingsområder som har skapt det nye Drammen: Rensing av elva med strender og turveier på elvebreddene, Veipakke Drammen og miljøforbedring med fokus på sentrum.

Arbeidet med elverensingen pågikk fra 1986 til 1995. Gjennomføring av kloakkrammeplanen omfattet også miljøforbedring av elvebreddene med parker, strender og turveier. Den nye holdningen til arealene langs elva startet med utbygging av Gyldenløve Brygge midt på 1980-tallet. Senere er meter for meter av elvebredden blitt tilrettelagt. I dag er det opparbeidet 13,5 km med turveier langs elva.

Midt på 90-tallet var det et vågestykke å utfordre sentrum ved å fjerne parkeringsplasser. Elvebredden nedenfor bybrua syntes man var praktisk å bruke til parkering. I 1999, for bare 11 år siden, skjedde det en endring. Parkeringsplasser ble erstattet med gjestebrygger og restaurant Skutebrygga. Dette var det første miljøprosjektet i sentrum. Det samme året ble det politisk enighet om å satse på fornyelse av sentrum. Gjennomføring av Veipakke Drammen ville gjøre dette mulig.

Prisbelønnet fornyelse

Den 19. juni 2003 åpnet det nye Bragernes torg. Torget hadde ligget urørt siden 1952 og hadde form og gateløp fra tiden da E18 gikk over torget. Øvre og midtre torg ble restaurert og tilrettelagt som festplass og handelstorg.

Den 3. september 2003 var en fin dag i Drammen. På den nye torgscenen overrakte Kjell Magne Bondevik ”Bymiljøprisen” til Lise Christoffersen. Hele arrangementet begynte med åpning av elveparken med nye grøntområder, turveier, gang- og sykkelveier, gjestebrygger og badestrender. Selv om arbeidet med miljøforbedringen startet midt på 1980-tallet, ble bymiljøprisen i 2003 et vendepunkt, og etter dette har det strømmet på med utmerkelser til byen. Bragernes torg ble kåret til Norges fineste uterom, og den nye Strandveien med elveparker fikk Vakre vegers pris.

Foto: Birgitte Simensen Berg

Mens de offentlige arealene ble rustet opp på Bragernes, var Grønland på Strømsø hovedarena for private utbyggingsprosjekter. Statens hus, Finansgården, Politihuset og Union Brygge hadde etter tur omdannet industriområdene på Grønland. Papirbredden åpnet våren 2007 og Union Brygge kunne suppleres med ”den blå plassen”. Byen hadde fått en ny bydel og et nytt torg mot elva.

To dager før julaften i 2007 åpnet ordfører Tore Opdal Hansen strandpromenaden fra Gyldenløve Brygge til Statens hus. Etter 150 år med jernbane og industri var elvebredden på Strømsø gjenvunnet og erstattet med 2 kilometer elvepromenade fra Papirbredden til Gyldenløve Brygge.

Mens samvirket mellom kommunale og private tiltak ga resultater, fikk Strømsø også et ekstra løft gjennom Vegvesenets arbeid med veipakka. I forlengelsen av elvpromenaden har vi fått et målpunkt i Bruparken. I 2008 ble dette anlegget kåret til Norges beste uterom – nok en pris for godt arbeid.

Broenes by

Ved konkurransen Drømmen om Drammen i 1988 ble idéen om byens kulturakse med en bruforbindelse i aksen fra Gamle Kirkeplass lansert. Tjue år seinere ble Ypsilon åpnet. Før Øvre Sund bru åpnes, skal snora klippes for nye Strømsø torg. Men det vil skje enda mer i denne bydelen. I 2010 kom det inn 40 forslag til konkurransen om hvordan Strømsø kan bli en miljøriktig og fremtidsrettet bydel. Dette er første steg mot å forme morgendagens Strømsø med visjoner spesielt for denne bydelen. Drammen hviler ikke på denne suksessen, men fortsetter arbeidet med å skape en bedre by å leve i.

Den nye arkitekturen

Drammen har det siste tiåret gjennomgått en skikkelig byfornyelse i sentrum og langs elvebreddene. Strandparken, Nye Grønland med Union Brygge og Papirbredden kunnskapspark og Ypsilon gangbru (Arne Eggen, 2008), er de mest synlige resultatene av at elva ble renset og papirindustrien nedlagt.

Men dette begynte en del tidligere i den postmoderne fasen i drammensarkitekturen på 1980-tallet. Jan Øivind Berntzens Gyldenløve Brygge (1986-88) og Greni og Sollis renseanlegg på Solum (1988-90) viste vei. Deres bygninger representer også gode eksempler på den postmoderne interessen for tradisjonelle bygningsformer. I begge disse tilfellene er friske, tradisjonelle farger kombinert med den karakteristiske sjøbodformen.

Med historiske forbilder

Midt på 1980-tallet ble det også bygget noen høyst særpregede bygninger som hentet forbilder i tidligere tiders byggeskikk. Trond Fossen tegnet midt på 1980-tallet en rekke bygninger med bruk av klassiske motiver, som søyler, gavler, saltak og telttak. Den mest originale var kanskje den lille motorsykkelbutikken Trio Motor (1984-86), en blanding av en moderne utstillingspaviljong og en norditaliensk renessansevilla. Trio Motor er nylig revet.

Det kanskje sterkeste bygget er likevel Per Nordbys Prismet (1984-86), et uttrykksfullt hjørnebygg kledd med aluminiumspaneler og med trekanten som ledemotiv. Med forbilder i tysk, ekspresjonistisk arkitektur rundt 1920, og bygget med moderne bygningsteknologi, har dette blitt et skarpt og presist signalbygg av stor bevaringsverdi.

Foto: Åsmund Thorkildsen

Den nyeste arkitekturen

Den aller nyeste arkitekturen i Drammen er bygget med et variert ny-modernistisk formspråk. I tillegg til viktige institusjonsbygg som Papirbredden (LPO arkitekter, 2006) og det nye kontorbygget rett bak (LPO 2008- 2009), er det hovedsakelig innen boligbygging i sentrum utviklingen har skjedd. Firmaer som Lund Hagem og Dyrvik arkitekter (Union Brygge, 2002-2007), Stein Halvorsen (Rådhushaven, 1998-2008) og Halvorsen og Reine som tidlig på 2000-tallet stod for Jarlsberg Elvepark, Bragernes Strand og Marienlyst Park, er viktige representanter for dette.

Det som kjennetegner alle disse boligblokkprosjektene er at de går bort fra 1950- og 60-tallets lamell- eller punkthusbebyggelse, der store, visuelt klare bygninger lå fritt plassert med store offentlig tilgjengelige skog- og parkområder mellom bygningene. På grunn av bysentrets kvartalsstruktur, er de nye boligblokkene bygget rundt mindre gårdsrom, en kombinasjon av den tradisjonelle bygårdens bakgård og 1970- og 1980-tallets gatetun.

Arkitektkompaniet har totalrenovert det eksisterende Folkebiblioteket (fra midten av 1970-tallet) og skapt en visuelt overbevisende forbindelse mellom den helt omdefinerte og utvidede biblioteksbygningen og Fylkeshuset fra 1939. De viser her hvordan bevaring av en bygning kan kombineres med noe helt ombygget, slik at det skapes et helhetlig kvartal. Resultatet er det lyse, elegante Parkkvartalet (2007-2010) som henvender seg både til Gamle Kirkeplass og Drammen Park.

Drammen har alltid satset stort på å bygge det beste innen samtidens skolearkitektur. Denne stolte tradisjonen er fulgt opp i våre dager med to praktfulle skoleanlegg, Kristin Jarmunds Gulskogen skole (1999-2001) og DivA’s splitter nye Marienlyst skole. Bygningene er veldig forskjellige, men de viser hvor stort spennet er i den ny-modernistiske arkitekturen. Begge skolene er tegnet av noen av landets fremste på dette området.

Byen som tok elva tilbake

Drammenselva skapte en by, men det fikk den svi for. Elva var knutepunktet, transportåre og bindeledd til verden. Elva fikk også jobben med å ta i mot og transportere alt utslipp fra byen, forurensing fra husstander og industri. Elvebreddene egnet seg ypperlig til industrireising, jernbane- og veianlegg. Slik levde drammenserne, på breddene av elva som var blitt et av de mest forurensede vassdrag i Norge, elva med Norges nest største vannføring. For å bøte på skadene fikk byen badebåt for å frakte drammenserne til litt mindre forurensede vannmasser, ved Holmen, Gilhusodden og Lahellholmen. Men fjorden nådde også sin smertegrense.

I 1972 ble bystyrets representanter enige om at nå måtte noe gjøres. Kloakkrammeplanen ble vedtatt. Muusøya rensanlegg ble satt i drift i 1978, men dette håndterte kun avløpsvannet fra 20 prosent av byens befolkning. Resten av kloakkrensingen ble utsatt, og fylkesmannens pålegg i 1976 ble utsatt med medhold i anke til Miljøverndepartementet. Nytt pålegg fra fylkesmannen i 1986 ble også forsøkt utsatt.

Miljøpakke

Men nå satte Miljøverndepartementet ved minister Sissel Rønbeck foten ned. Man avviste ikke bare Drammen kommunes anke om nok en utsettelse, det ville også bli dagbøter om ikke rensetiltak var gjennomført innen år 2000. Det ble laget et økonomisk spleiselag i form av en miljøpakke, og i samarbeid med staten ble kloakkrammeplanen gjennomført med glans. Arbeidene ble forsert, og i 1995, fem år før først planlagt, var Drammenselva friskmeldt.

Rensetiltak

Drammen kommune gjennomførte kloakkrammeplanen ved hjelp av teknologi som skapte internasjonal oppsikt. Det ble presset 9 km med rør under byen i stedet for å grave opp gater. Kommunen satte også strengere krav til rensingen enn det staten krevde. Badevannskvalitet var målet, og folk skulle gis tilgang til elva. I 1995 var 90 prosent av alt forurensende avløp tatt hånd om. I ettertid har det vært arbeidet kontinuerlig for å oppnå en enda bedre og mer effektiv rensing, enda bedre badevannskvalitet og enda flere parker og turveier langs elva.

Oppgradering og økning av kapasiteten på Solumstrand renseanlegg er en av de siste store innvesteringene. Mens man i kloakkrammeplanen hadde fokus på elva, samarbeider nå statlige og kommunale myndigheter om tiltak for en enda renere fjord. Et forbedret renseanlegg på Solumstrand vil bidra til dette.

Elva tilbake til byen

På 1800-tallet var Drammensfjorden det eneste stedet i Norge man fanget dypvannsreker. Når det var is på fjorden, var det fangstsesong. Rekene fanget man på 30-50 favners dyp innenfor Svelvikstrømmen. Her var det friskt saltvann. Med industrialisering, befolkningsvekst og forurensning forsvant rekene. Om rekene vender tilbake til Drammensfjorden, vil dette være et av tegnene på at også rensingen av fjorden har vært vellykket.

Med kloakkrammeplanen på plass var et av grunnlagene for byens oppblomstring lagt.

En fremtid for fortiden

Byutvikling hadde gjennom mange tiår vært synonymt med sanering. En moderne og vakker by var en planlagt by hvor gammel og ”uhensiktsmessig” bebyggelse ble avløst av praktiske hus etter tidens smak. I 1970-årene begynte noen få å ta til orde for at enkeltbygg og bydeler måtte bevares. I dag er behovet for å ta vare på vår fortid forankret i kommuneledelsen, hos et flertall utbyggere og blant de fleste drammensere.

Fredning

En del utvalgte, nasjonale kulturminner er fredet. For Drammens del består utvalget av en håndfull bygårder i Tollbugata og de best bevarte lystgårdene rundt byen. Dette utvalget på 10 hus og anlegg ble fredet i 1923 og utgjør fortsatt hovedstammen av nasjonalt vernede bygninger innen kommunens grenser. Med årene er det kommet til tre adresser, og et anlegg er under fredning, mens to er strøket. Selv om enkelte anlegg består av mer enn ett hus, så utgjør de fredete husene i Drammen en liten og eksklusiv gruppe.

Bygningssjef Johs. Hall Lillebøe reiste omkring 1946 spørsmålet om å frede Tollbugata fra Ryddinggangen til Mads Wiels Plass. Det ble ikke flertall for områdevernet og dermed glapp Drammens mulighet til å få bevart en unik og sammenhengende rekke med store bygårder der halvparten av husene var eldre enn Bryggen i Bergen.

I 1966 åpnet en ny bygningslov for å kunne bevare områder med eldre bebyggelse gjennom regulering. Byplanrådet grep straks muligheten og foreslo at området fra Gyldenløves Plass til Bromannsgangen ble regulert til bevaring. Men teknisk rådmann var lunken og fikk formannskapet med på at det for tiden ikke ansees aktuelt å regulere noe av bebyggelsen langs Tollbugata til offentlig bebyggelse (museum).

Kommunalt vern hadde spilt fallitt og det var ingen frivillige krefter på banen. I 1974 inviterte Drammen Arkitektforening formannskapet, byplanrådet, museet og Fortidsminneforeningen til debatt om bygningsvern. I Arkitekturvernåret 1975 gikk de frivillige kreftene gikk sammen om å sette vernespørsmålet på dagsorden, og etter hvert ble Fortidsminneforeningen en viktig stemme i vernedebatten – gjennom utstillinger, foredrag og ved å reise debatt og gi innspill i konkrete saker. Foreningen reddet også den unike Elstergården fra å bli knust i 1984, men fikk ikke hjelp til ny plassering et passende bymiljø.

Biblioteket. Foto: Christian Skau

Kommunal verneliste

Mot slutten av 1970-årene hadde vernetanken for alvor fått fotfeste i kommunal forvaltning. Nedre del av Konggata ble, som første område, regulert til bevaring i 1987. Byen manglet likevel en oversikt over sine kulturminner. Fylkesmannens miljøvernavdeling gjennomførte i 1987-89 en omfattende registrering av elva og elvebreddene som grunnlag for ”Kommunedelplan Drammenselva”, og her ble også kulturminnene kartlagt – både enkelthus og miljøer.

Bebyggelsen i sentrum mellom Øvre Sund og Sletta, og mellom Sundhaugen og Rundtom fikk sin bevaringsliste og sine miljøområder i 1993. Disse kulturminnene ble i en oppdatert utgave lagt inn som tema i Sentrumsplanen i 2006. Seinere er det utarbeidet tilsvarende kulturminnevurderinger for Gulskogen og Konnerud.

I nyere tid har Riksantikvaren pekt ut deler av Hans Hansens vei, Tollbugata og Øvre Storgate til kulturmiljøer av nasjonal betydning, og kommunen har også lagt større vekt på å verne kulturmiljøer. Men fortsatt er både miljøer og enkelthus i Drammen avhengig av engasjement og velvilje. Med våre dagers økende bystolthet er det håp om en større forståelse for at det historiske Drammen må ivaretas.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

{snp_social}