Industribyen (1903-1951)

1900-tallet innledet siste fase i foredlingen av trelast der den nye elektriske kraften skapte grobunn for en moderne papirindustri. Drammens sentrale beliggenhet med god tilgang på vann, transport og rimelig elektrisk energi gjorde byen til Østlandets ledende papirindustriby, men også en rekke andre industribedrifter ble etablert i byen. Drammen ble en industriby.

 

Arkitekt Christian Fredrik Arbo og Drammen

Arkitekt Christian Arbo

Arkitektur er forgjengelig, ikke minst i Drammen. Arkitekt Christian Arbo har vært heldig og dyktig for mye av hans arkitektur er bevart, sågar godt bevart, og hans hus høster anerkjennelse og popularitet i dag. Frimurerlosjen, Sundhaugen, Borgen, Vestbanegården, Drammens Museum står alle som solide landemerker i byen som ingen tør røre ved.

Det var ingen dårlig idé å søke forbilder i felles nordiske røtter. Christian Arbos arkitektur ble skapt på Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. Årene etter eksamen var han assistent hos den svenske arkitekten Lars Israel Wahlman. Derfor er et utall svenske referanser synlige i hans arkitektur.

Med en solid utdannelse, en lang studiereise i Europa og høye ambisjoner gikk Christian Arbo i gang med å forme bygninger i nasjonalromantiske stilforbilder hentet særlig fra eldre norsk og skandinavisk arkitektur. Etter en tid der arkitektene hadde dyrket europeiske og norrøne forbilder, kom embetsgårdene på landet, gamle norske tømmerhus, sørlandshus og nasjonale monumenter som Akershus og Austrått-borgen i fokus. De nyutdannede arkitektene av Arbos generasjon ble sett på som en ung, frisk generasjon som skulle forme landets nasjonale arkitektur i robuste former.

Noen Arbo-hus

Overlegeboligen for Drammen sykehus (1914-15) er et godt bevart eksempel på tidens ”jobbetidsvillaer”. Her er kunstferdig fortellerglede med historiske assosiasjoner. Stilen kalles nordisk nybarokk. Overlegeboligen kommuniserer det lykkelige livet på landet inspirert av Det engelske hus som var et begrep i tiden. Stilen viser til en engelsk livsstil i landlig idyll tilpasset et gentry med tid og overskudd. Samtidig har overlegeboligen et loddent, trollsk preg av skandinavisk folklore.

Vestbanegården 1912. Foto: Einar Sørensen 2010

Reservoaret av ideer kommer til syne i Vestbanegården, Jernbanefunksjonærenes nybygg i Konnerudgata (1912) på en spiss hjørnetomt. Bygningen befinner seg formmessig trygt innenfor den eldre tradisjon av murte leie- og forretningsgårder.

Midt i Arbos karriere nådde modernismens effektive propaganda det historiske huset. Heretter måtte arkitektene tilpasse seg tidens moderne futuristiske former (funkis). Alle tidligere gjenbrukte historiske referanser ble nå henvist til skraphaugen som fortidige klisjeer. Arbos arkitektur ble aldri den samme etter jubileumsutstillingen i Drammen i 1930. Frimurerlosjen (tegnet 1923-25, bygget 1929) er fortsatt nybarokk og støpt i hel historisk stildrakt slik medlemmene ønsket det.

Som funkis-arkitekt kunne Arbo i 1930-årene vise til villaen han tegnet for forfatteren Sigurd Christiansen i Løkkebergveien 41. Hans viktigste forretningsgård i funkis ble, Nedre Storgate 1, som fulgte nedrivning av en hel fløy av Langlets børsbygning. Arbo vant konkurransen (1939) om nyutforming av fløyen for å inkorporere butikker mot gaten. I det opprinnelige forslag skulle Børsens hjørnefasade endres for å tilpasses den nye gesimslinjen. Her avdekket arkitekten en av sine uvaner: Å rote til unødig et eldre arkitekturmonument for å få det til å passe.

Jubileumsutstillingen 1930

Det var 100 års jubileet for Buskeruds Landbruksselskap som utløste planene for en jubileumsutstilling i Drammen. I 1930, da krisen i verdensøkonomien var i ferd med å slå inn over Norge, var det et håp om at moderne fremskritt ville innevarsle bedre tider. Mange hadde valfartet til Stockholmsutstillingen året før. Denne utstillingen hadde vist en ny tidsalder med synlige fremskritt innen teknikk og vitenskap, i håndverk og livsstil, og i hus og hjem.

Men utstillingen i Drammen var hovedsakelig et tilbakeskuende prosjekt som hadde som mål å vise fylkets næringsliv. Fritt sitert etter festtalene, skulle man vise resultatene av de tusen flittige hender, i fylkets fjelldaler, skogstrakter, brede bygder og byer. Men blikket ble likevel rettet fremover.

Først skulle lokaliseringsspørsmålet løses: Løkkeberget hadde vakker utsikt, men tungvint adkomst. Holmen kunne bli et eksotisk, men lå isolert. Marienlyst var ikke attraktivt nok (!). Dermed gjensto Wågårdsløkka ved parken. På oversiden av Hauges gate fantes et opparbeidet areal med bygninger som kunne benyttes. Landbruket var tiltenkt en fremtredende plass sammen med håndverk og husflid. Industrien og moderne innretninger var ikke noe sentralt tema, men fikk større fokus enn tiltenkt. Bruken av moderne installasjoner som elektriske lyseffekter, befestet et moderne inntrykk. Budsjettet forutsatte at billettinntekter og inntektene fra fornøyelsespark og restaurant skulle balansere utgiftene som samlet var beregnet til 250 000 kroner.

Konkurranse om beste prosjekt

Alf Bugges, som forprosjekterte, forstilte seg en åpen arkitektkonkurranse, men det endte med at tre drammensarkitekter ble invitert til å konkurrere, Christian Arbo, Jarle Bakken og Bjarne Thinn Syvertsen. Tre utenbys arkitekter ble også invitert til å sende inn forslag. Ikke uventet ble en drammensarkitekt valgt, Arbos utkast passet best til juryens premisser.

Foto: H.C. Christoffersen 1930. Jo Sælleg arkiv

Med hovedinngang ved Frimurerlogen ble parken utnyttet til fulle. Festplassen på Wågårdsløkka rommet de fleste utstillingsbygningene og ble knyttet sammen med parken ved en gangbro over Hauges gate. Byggekomiteen ga Arbo to måneder til å levere anbudstegninger og satte byggetiden til et halvt år med ferdigstillelse 15. mai 1930. De enkelte bygningene skulle legges rett på et gruslag og kles med celotex-plater, dels med panel ettersom komiteen mente panel sømmet seg en trelastby. Konstruksjonene var lette og svakt dimensjonert med jernstenger i takkonstruksjoner.

Utstillingen omfattet tre områder: Omkring inngangen lå ridehuset med utstillinger, inne i parken tivoli og små paviljonger med parkrestauranten, og over broen møtte publikum modernismen i form av en rekke store utstillingsbygninger gruppert omkring en festplass, med det høye tårnet asymmetrisk i anlegget. I plassens østre ende ledet et terrassert kaskadeanlegg opp til sportshallen. Ved å utnytte eksisterende anlegg i en effektiv dramaturgi oppnådde man å lage en større utstilling enn de nye bygningene skulle tilsi.

Drammensutstillingen i 1930 var ikke unik, men en av flere utstillinger i norske byer. Den ble ingen modernistisk drøm som Vi-kan utstillingen 1938, men åpnet likevel byen mot tidens optimistiske modernisme.

Den amerikanske modernisten

Bjarne Thinn Syvertsen

Det er mye funkisarkitektur i Drammen. Det var stor byggeaktivitet i byen i mellomkrigsårene, og de mange gode arkitektene som hadde arbeidet innen nybarokk og nyklassisisme gikk etter 1930 over til funksjonalismen. Det er derfor gode funksjonalistiske bygg av arkitekter som Alf Bugge, Christian Arbo, N.P. Nilsen, Jarle Bakken og Nils Boye. Men en arkitekt skiller seg ut, og det er Bjarne Thinn Syvertsen (1895-1962).

Thinn Syvertsen var både tidlig ute med den nye stilen og han hadde, i motsetning til sine kolleger, førstehånds kjennskap til moderne byggevirksomhet på den amerikanske vestkysten, der han i en årrekke tidlig på 1920-tallet arbeidet på viktige kontorer i Pasadena og der han kunne følge utviklingen i Los Angeles og San Diego på nært hold.

Da han kom tilbake og startet eget kontor i 1926 var han tidlig ute med å ta inn over seg det aller nyeste i europeisk moderne arkitektur. Thinn Syvertsens funksjonalisme er kjennetegnet ved stor variasjon og en høyst original kombinasjon av europeiske og amerikanske impulser. Noe av de sentrale, store byggene, som Rostockgården på Bragernes torg (1935-36) er i ren tysk funksjonalisme, med den glatte fasaden, vindusbåndene og den svært knappe makeringen av veggens overgang til tak.

I Fylkeshuset på Gamle Kirkeplass (1939) er det en kombinasjon av amerikanske og europeiske forbilder. Særlig verdt å legge merke til på Fylkeshuset er den usedvanlig presise og elegante takløsningen, der det flate taket har et langt utstikk fra vegglivet og det hviler på en inntrukket frise som gjør at taket synes å sveve over bygningskroppen. Dette taket er så vanlig her i byen at vi tillater oss å kalle det ”Drammenstaket”, og Thinn Syvertsen var dets mester.

Villaene

Kvaliteten på Fylkeshuset er gjennomgående også for Thinn Syvertsens mange villaer og småhusbebygggelse, kanskje den viktigste del av hans virke. Han tegnet svært mye og flere titalls villaer er fremdeles godt bevart og pryder noen av de flotteste natur- og utsiktstomtene langs Bragernesåsen, fra Heiaterrassen i vest til Solbakken i Øst.

Villa Bøhm. Foto: H.C. Christoffersen 1932. Jo Sælleg arkiv

Villa Fadum fra 1929-31, er et typisk Thinn Syvertsen hus. Det har en kombinasjon av flatt tak, mur i første etasje, mørk trekledning i annen etasje, flatt tak med smalt, elegant takutstikk og en sokkel og terrassert trappeanlegg ut på tomten, murt med bruddstein fra tomten. Han tegnet flere utsøkte villaer over dette temaet, men med variasjoner i fargesetting, paneltype og vindsusplan. Men felles er altså en utsøkt proporsjonering og svært presis detaljering.

Han tegnet også en av landets mest rendyrkede funksjonalistiske murvillaer, nemlig Villa Wessel (1933-34). Her skapes en meget klar gestalt gjennom glatt mur i fasadene, dristig fritthengende balkong, vindusbånd og hele hovedvolumet avsluttet som en bue med inntrukket veranda.

Et like viktig prosjekt, som dessverre ikke kom lenger enn tegnestadiet, var de lave atriums- eller vinkelplanhusene han tegnet for Seebergløkkken i 1930. I dag ligger det engelske kvartal på denne tomten, med Thinn Syvertsentegnede havebyvillaer inspirert av den engelske ”cottage” og arts & crafts bevegelsen. Men de 5 lave kjede husene tegnet med flatt tak, glattpussede fasader og intime atriumshager har klare forbilder i arbeiderboligbebyggelse og courtyard-arkitektur i Syd California tidlig på 1900-tallet. Det er veldig synd at dette anlegget ikke ble bygget, for da hadde Bjarne Thinn Syvertsen langt tidligere blitt skrevet inn i den nasjonale bygningshistorien.

Byarkitekten som preget byen

Alf Bugge

Gjennom 20 år i mellomkrigstiden ble nesten alle offentlige hus i Drammen utformet på samme tegnebrett. Enten det dreide seg om gamlehjem eller skole, om fiskehall eller rådhusutvidelse så var det ett tegnekontor som sto for planleggingen. Her ble det også tegnet sosiale boliganlegg, søsterbolig, kapeller, slaktehus, trafokiosker, krematorium, parkpaviljong og turnhall. Alt dette og mer til fant sin form under byarkitekt Alf Bugges ledelse.

Det var bolignød og dyrtid under første verdenskrig som førte Alf Bugge (1887-1973) til Drammen. Kommuneledelsen innså at skulle bolignøden avhjelpes, måtte det bygges både i kommunal og privat regi. Boligbyggingen måtte planlegges og ledes, og dermed opprettet bystyret en byarkitektstilling høsten 1919.

Arbeidsoppgavene for den nye byarkitekten var å ha ansvaret for vedlikehold av offentlige bygninger, parker og annen kommunal grunn. Han skulle også behandle alle byggesaker i samarbeid med bygningsrådet og skjønnhetsrådet, og fungerte dermed også som bygningssjef.

Rosenkrantzgata 65-71. Foto: H.C. Christoffersen. Jo. Sellæg arkiv

Jerusalem

Byarkitektens første, store prosjekt ble Øren haveby. Her skulle det bygges en hageby for husløse. Bugge samlet bebyggelsen rundt en stor og åpen plass der en toetasjes hovedblokk danner fondvegg. Plassrommet omkranses av småhus i rekke, svakt avtrappet i det hellende terrenget. Prosjektet omfattet 40 hus med 77 leiligheter.

Øren haveby framstår som et helhetlig anlegg der plangrepet og bygningenes utforming innenfor en enkel nyklassisistisk tradisjon er avgjørende for resultatet. Samtlige hus er bygd over samme arkitektoniske lest, men er satt sammen på forskjellig vis til en vellykket helhet. Fellesområdet ble opparbeidet med høy kvalitet og fikk enhetlige gjerder og porter.

Alvor og fest

Et av Alf Bugges betydeligste arbeider var krematorium og gravkapell på Bragernes kirkegård, tegnet i 1923. Her fikk han mulighet til å spille ut sitt store repertoar av nyklassiske virkemidler i et bygg med klar disponering og godt avveide detaljer. Til tross for et nyklassisistisk hovedgrep med omfattende bruk av kvader og sokkel med refendfuger viser tegningene barokkinspirerte detaljer i vinduer og dører.

En vesentlig del av Alf Bugges markante byggverk er blitt spart for ombygging og riving, men drammenserne har ikke fart pent fram mot hans kanskje fremste byggverk – Slakteriet. Bygget ble tegnet i 1928-29 og står med den ene fot i klassisismen og den andre i funksjonalismen. Det store grepet med sammenstilte, kubiske former, flate tak og store, uoppdelte glassflater hører den nye tid til. Her opptrer for første gang de støpte, dekorative lysgluggene i de øverste feltene under gesimsen. Dette er et særegent Bugge-motiv som han også gjorde bruk av på trafostasjonen på Rundtom.

Av andre, viktige bygg fra Bugges hånd må nevnes Søsterhjemmet (1931), Drammens Tekniske Aftenskole (oppført 1936), Turnhallen på Marienlyst (1934), sportskapellet på Heia (1938) og svømmehall ved Drammen Bad (1938).

Alf Bugge forlot Drammen i 1938 og drev egen praksis i Oslo et par år før han ble ansatt som statens distriktsarkitekt for Nordre Nordland og Sør-Troms. I årene 1940-50 var han engasjert med å gjenreise Narvik etter at byen var blitt lagt i grus. Han avsluttet sitt virke for det offentlige som distriktsarkitekt for Telemark fram til 1967. I en alder av 80 år var han fortsatt virksom med privat praksis i Porsgrunn.

Ny bybru

Bybrua vaklet. Et av bruspennene nær brufestet på Bragernes-siden hadde gitt etter og måtte stabiliseres med provisoriske stag. Trafikken over brua økte kraftig hvert år i takt med økende bilsalg. Brua var det viktigste bindeleddet mellom Kristiania og Sør- og Vest-Norge. Nå truet brua med å bryte sammen under vekten av de nye, tunge trikkene. Byen måtte få ny bru.

Gamlebrua hadde gjort tjeneste siden 1812. I 1896 ble det reist krav om ny bru, og kravet ble fornyet med passende mellomrom. Så endelig, etter lang tids arbeid med et konkurranseprogram hadde man i 1924 avklart rammene for ei ny bru og kunne invitere til internasjonal arkitektkonkurranse.

Konkurransen

Konkurransen om hvem som skulle få oppdraget med å tegne og konstruere ny bru, ble avgjort høsten 1925. Bedømmelseskomiteen ønsket et forslag hvor konstruksjonen lå under veibanen, slik at man unngikk store og dominerende konstruksjoner på tvers av dalbunnen. Den pekte også på at brua skulle knytte sammen byens to torg.

Ny bybru 1936. Foto: H.C. Christoffersen. Jo. Sellæg arkiv

Det var kommet inn 26 utkast. Ingen av disse skilte seg ut som en klar prisvinner, og derfor ble det ikke delt ut noen førstepremie. Annenpremien gikk til motto ”Kjendte Former”, et norsk-tysk utkast utarbeidet av sivilingeniør Ferd. Bjerke, Siemens Bauunion og arkitektene Gudolf Blackstad og Herman Munthe-Kaas. Juryen mente at forslaget var et godt utgangspunkt for videre bearbeiding til et prosjekt som kunne dekke byens behov. Det ble også delt ut to tredjepremier og en fjerdepremie.

Vinnerlagets utkast til ny bybru var basert på en tradisjonell brukonstruksjon med sju lave buespenn over elva og en forlengelse over jernbanesporene og ned på Strømsø Torg tett inntil Strømsøgården. Arkitektene hadde imidlertid gitt brua en ren og moderne klassisk form. Siste ord om bruas form var likevel ikke sagt. I årene etter konkurransen ble bruas utseende livlig debattert i byens aviser. Det var også stor uenighet om brua skulle ha en åpning hvor båter kunne passere.

Ny bru

Prosjektet trakk i langdrag. I mellomtiden kom nye, tekniske løsninger på banen. Ingeniør Selmer, som hadde vunnet entreprisen og skulle stå for byggingen, foreslo å bygge brua i armert betong. Denne konstruksjonen var tidligere ikke benyttet i så store bruprosjekter her i landet, men entreprenøren kom hjem fra USA med ny kunnskap om betongens fortreffelighet. Det innebar nye konstruksjonstegninger og et nytt utseende. Arkitektene var blant de første til å tegne i den funksjonalistiske stilen, og de sto bak flere av stilens hovedverk. Nå omskapte de brua i dette bildet.

Bystyret lot seg overbevise om at betongbru var et rimeligere alternativ og ga startsignal for brubyggingen i oktober 1934. På ettersommeren 1936 hadde byen fått en 256 meter lang bjelkebru av jernbetong på betongpillarer. Mot Bragernes Torg ble rekkverket brutt av to store postamenter hvor arkitektene så for seg skulpturell utsmykning, men den ble først realisert 16 år seinere. På Strømsø ble rekkverket avsluttet i en høy lysmast med byvåpen på toppen.

Ved innvielsen kunne ordfører Karl Gunderssen fastlå at Drammen ved byggingen av den nye bro har tatt et krafttak for land og by og jeg vil bare ønske at broåpningen i dag vil innvarsle en ny tid med fremgang på alle de felter som skapte grunnlaget for et lykkelig folk.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.