Kommunikasjonsbyen (1866-1903)

Drammens sentrale beliggenhet gjorde byen til en kommunikasjonsby – med en viktig havn, tre jernbanelinjer og som knytepunkt mellom landsdeler. Tre store bybranner ryddet grunnen for en moderne by der nye byggeteknikker og materialer avløste gamle byggetradisjoner. De gamle fossesagene ble avløst av dampsager.

 

Dampsagene preget byen

En ny by

Dampsagene gjorde Drammen til en ny by. På stortinget i 1854 ble det vedtatt å gi sagbruksnæringen fri fra 1. januar 1860. Den første i Drammen som grep denne muligheten, var Hermann Arnemann, en tysk innvandrer bosatt på Eiker. I 1859 bygde han byens første dampsag på Holmen. Han er typisk for de som bygde dampsager: Han var innflytter fra bygdene, og han var ikke kapitalsterk, men arbeidet seg opp.

Det nye ved disse sagene var at de utnyttet den nye energiformen til å forenkle tømmertransporten. Når de nye sagene ble bygget i Drammen, kunne tømmeret fløtes direkte ned til eksporthavna i byen uten "omvegen" innom en oppgangssag. Både sagene og damphøvleriene var billige i drift siden dampmaskinene kunne fyres med flis og kapp fra produksjonen.

De første dampsager

De første sagene ble bygget på Brakerøya og Holmen – til sammen seks stykker. I Strømsgodset kom det fire sager. Aktiviteten var like stor på nordsiden av elva. Fem sager kom i området Åssiden - Landfalløya. Nøsted Bruk ble i 1875 bygget på tomta til Nøsted Dampveveri i Skoger. Dette utviklet seg til byens største treforedlingsbedrift.

Kraften fra dampmaskinen ble ført rundt i bygningen med reimoverføringer, som var farlige å komme borti. De store fyrkjelene på dampmaskinen ga alltid en fare for brann, men kanskje var belysningen med parafinlamper og gassbelysning like farlig. Mange sager brant ned og ble bygget opp igjen.

Den kraftige utbyggingen førte til at de gamle vannsagene oppover langs elva ble lagt ned. Mange arbeidere flyttet til Drammen fra nabokommunene. Arbeiderne som kom fra vannsagene, var en viktig forutsetning for dampsagene. Fra sitt tidligere arbeid var de vant til både lønnsarbeid, skiftarbeid, å betjene maskiner og å arbeide under en arbeidsleder. På dampsagene arbeidet også mange kvinner og barn.

Sølvfastøens Dampsag - Drammens Museum.

Sult og opprør

Arbeiderne var vant til at brukene sto om vinteren når elva frøs til. Da kunne det bli vanskelig å holde sulten fra døra. Våren 1881 var arbeiderne på Hotvedtsaga blitt enige om å kreve et lønnstillegg på 2 - 3 øre pr tømmertylft. De fikk med seg arbeiderne på Landfalløya og på Brakerøya - unntatt på Opplandsbruket. Etter at Opplandsbruket ble stormet, ble noen arbeidere arrestert. Da de ble befridd igjen, ble det tilkalt soldater fra Christiania. Det endte i "torgslaget" på Bragernes torg hvor en gutt ble skutt, og to arbeidere døde noen dager etter av bajonettstikk.

Disse hendelsene lå til grunn for at Per Sivle ga ut romanen «Streik», som er vår første kollektive arbeiderroman. Sivle hadde trolig rett når han skrev: «Arbeiderne var halvt om halvt forbauset over sig selv; der var kommet et nyt Moment med i deres Tankegang. Men nettopp dette ny egged og lokket og maned videre.»

Dampsagene innførte industrien i byen, de skapte stor befolkningsvekst, de ga nye forretningsmenn mulighet til å tre fram, og de endret tankegangen til arbeiderne. Også byens utseende endret seg. Dampsagene introduserte de tradisjonelle fabrikkbygningene i byen.

Å skape en murby

Murbyen Drammen ble ikke slik planleggerne forestilte seg da de møttes mellom rykende brannruiner på Bragernes i 1866 for å skape et nytt, moderne bysentrum i asken. For sjelden førte kampen for murtvang frem i Norge, hvor tømmer og trelast var det billigste og mest hensiktsmessige byggemateriale. Murtvang lot seg heller ikke innføre i Drammen etter bybrannene. Planleggerne av det nye bysentrum satset på at prestisje, patriotisk rivalisering og langsiktig lønnsomhet skulle sikre et flertall nye murhus som var mer eksklusivt enn trehus.

Et problem var grunnforholdene på Bragernes: Med nye tunge murhus kunne bygrunnen rase ut, noe et ubebygd stabiliserende belte langs elvebredden skulle hindre. Resultatet ble et kompromiss: Det ble tillatt å bygge trehus opp til fem meters gesimshøyde. Så ville stigende tomtepriser og patriotisme, tenkte man, presse frem murbebyggelse i flere etasjer til erstatning for de provisoriske trehus som man måtte forvente ble reist umiddelbart etter brannen.

Slik hadde man tenkt i norske byer også 300 år tidligere. Men lette, panelte konstruksjoner gjorde det mulig å presse inn en loftsetasje og dermed oppnå en slags annen etasje ved vinduskarnapper ned til gulvet. Gatereguleringen medførte også at bebyggelse nå ble lagt ut i området som tidligere hadde vært forbeholdt løkker og eng, noe som minsket tomtepresset. Da dyreholdet i byen ble avviklet, fikk bygårdene spre seg over et større område enn tidligere, og utviklingen mot kostbare murhus lot derfor vente på seg. Fortsatt i dag preges store deler av byen av disse gårdene som noe misvisende kalles drammenshus - man finner slike hus i flere norske plankebyer.

Bragernes Torg

En brannsikker by

Reguleringsmyndighetene henviste til brannvernhensyn og effektiv fremkommelighet. Selv utplanting av alleer ble begrunnet med at trerekker ville hindre gnistregn i å spre branner. Men bak disse uangripelige argumenter skulte det seg ambisjoner om å bygge et moderne europeisk bysentrum. Motivet var for byen å bli Midtpunktet for handel og omsætning.

Bare midt i bysentret omkring det gamle torget på Bragernes og i de nærmeste kvartalene ble det oppført monumentalbygg i mur. Noen av disse, kirken, børsen og teatret fikk betydelige dimensjoner. Men det nye rådhusets nærmeste nabo var lenge et lavt trehus. Den nye trebebyggelsen fikk lav status og har ført til at betydelige deler av denne bygningsmasse er revet.

Oversikten over bygningene som kom opp på Bragernes er en leksjon i den borgerlige sivilisasjonens selvforståelse og ambisjoner i 1800-årenes Drammen og Norge; her er kirke og børs – hånd i hånd, teater og katedral, og byggeprosjektene ble fullført nesten samtidig. Drammens nye kirke i nygotikk skjenket byens befolkning en historisk simulasjon blant romantiske trær.

Aksen fra kirken og nedover torget definerte byens nye sentrum. Rådhuset, som skjøt opp, sto ferdig alt i 1871. Drammens nye Børs ble et anlegg som overgikk hovedstadens og demonstrerte at landets viktigste handelsby i fremtiden var Drammen. Forsøkene på å overgå hovedstaden kom til uttrykk i Drammens teater. Handelslivet krevde forlystelser. Ute i verdens metropoler møttes borgerstanden i teatre og operaen, i restauranter, klubber, parker og festivitetslokaler. Arkitekt Langlets teater plantet et europeisk nybarokk teaterbygg i Drammen. Næringslivets forretningsgårder etablerte seg i kvartalene rundt torget. Først ute var kjøpmann og reder Antoni Capjon som med arvede midler hurtig investerte i en ny forretningsgård på Bragernes torg. Men ikke alt ble like flott. Omkring de nye murgårdene lå kvartaler av lave trehus.

Byen og Åsen

Er dagen os lummer og solvarmen hed
i dalen og byen med tørke og sved,
vi glemmer vort yrke, vor bog og vor disk
og drager til aasen, hvor luften er frisk.

Ved Kloptjern, paa Varden og Breidablik med
den modige vandrer maa trygt slaa sig ned.
Her smager vel nisten, og hvilen er god
hvor lyngtuen blomstrer ved grantræets rod.

Slik lyder storfe fem og seks i visa I Drammen som Gotskalk Johnsen skrev omkring 1900. Bakgrunnen for Gotskalk Johnsens vise ligger to - tre hundre år tilbake i tid. I 1651 inngikk borgerne i Drammen en avtale med grunneieren Hannibal Sehested om at de kunne bruke Bragernesåsen som bymark hvor feet deres kunne beite. I 1838 kjøpte medlemmene av formannskapet hele bymarka av Peder von Cappelens dødsbo. Det ble etter hvert slutt på beitingen, og omkring 1860 la politimester Blom like godt ned forbud mot beiting i åsen. Hogst ble også forbudt.

I 1858 hadde nemlig byens ordfører J. C. P. Elieson foreslått å plante trær på den snaubeitede Bragernesåsen. Plantingen fortsatte i vekslende tempo, og samtidig tok overlærer Album, prokurator Gløersen og bokhandler Lyche opp ideen om å bygge turstier, så i 1877 sto nederste del av Zik-Zakken ferdig. Stien må ha vært populær, for den skapte marked for en bruspaviljong ved foten av stien. Den videre utviklingen av stier og plantefelt ble drevet fram av den selvbestaltete Komiteen for Bragernæsaasens Forskjønnelse.

I 1888 ble Drammen og Oplands Turistforening stiftet. Foreningen ga umiddelbart ut dr. Yngvar Nielsens Reisehaandbog over Buskeruds Amt. Den inneholdt turbeskrivelser fra hele fylket, og Drammensmarka hadde et fyldig kapittel. Foreninga merket stier, satte opp benker og bygde turisthytter, så folk lett kunne bruke marka.

Åspaviljongen. Postkort 1903

Til naturen

Mens åsen ble utviklet til en naturperle, ble Drammen modernisert. Dampsagene kom med nye arbeidere, nye industribygg og hvinenede sagblad, jernbanen begynte å skrangle seg gjennom byen, dampskipene pustet seg innover fjorden, og etter den store brannen reiste murbyggene seg i sentrum. Nye tider og nye lyder kom til byen.

Samme år som Turistforeningen ble stiftet, var Thorleif Bache på bjørnejakt. Han fortalte om turen i boka Bi-Jagten. I forordet skrev han bla a: "Lysten til å være derude i den storslagne Natur langt fra Civilisationens Larm og Staak, dens Kommunikationer med Støi og Braak …" og i fortellingen Laxajuv: ”Heroppe … krymper ens eget indbildte Storhed ind, her føler man seg mer lig med det man igrund er, et lidet gryn i hele den mægtige Tilværelse.” Ute i naturen fikk Thorleif Bache et roligere blikk på hverdagens kamper, skrev han.

Drammensere flest kunne oppleve like sterk og intens nærhet til naturen på Villåsen eller på Skimten, som Thorleif Bache opplevde ved Laxajuv.

I 1974 la Åskomiteen ned seg selv og overførte alle aktiva til kommunen.

Drammenshuset og den sunne stilen

Sveitserstilen har fremfor alle andre bygningsstiler satt sitt preg på Drammen, men den fant sitt eget uttrykk i skjæringspunktet mellom mote og lokale byggebestemmelser. Halve byen ble gjenreist med lav trehusbebyggelse bygd over samme lest. Denne hustypen er ikke enestående for Drammen, men det var her den ble oppført i flere hundre eksemplarer, det ene hus til forveksling likt det andre. Vi kan kalle hustypen for ”Drammenshuset”.

Fra 1840-årene ble et stort antall norske arkitekter utdannet i Tyskland. Der ble de kjent med historismens gjendiktning av gamle stiler anvendt i moderne murarkitektur, men de møtte også en ny trearkitektur som var rik på dekor, og som egnet seg godt for norske trehus og norske forhold. Den fikk navnet sveitserstil etter forbildene i alpelandene.

Karakteristisk for sveitserstilen er store takutstikk, høye grunnmurer, verandaer, bislag og arker. Stilen fremhever gavler og konstruktive ledd, og den er rik på utskårne ornamenter og listverk. Her lå en mulighet til å utvikle en nasjonal trestil basert på moderne teknologi. Etter hvert som dampsager og høvlerier kunne masseprodusere smale, profilerte paneler og dekorativ pynt skåret på båndsag, ble stilen allemannseie.

Et viktig element ved stilen var nye krav til boligens standard. Stilen var svaret på de mange dårlige og usunne boliger. Nå skulle rommene være store, ha masse lys og plass til mye frisk luft. Derfor ble husene bygd med stor takhøyde. Grunnmurene var høye, slik at boligen kom opp fra den fuktige bakken, og store takutstikk beskyttet veggene mot regn. For første gang fikk vi verandaer og balkonger for folk flest.

Sundgata. Foto: Jo. Sellæg arkiv.


I Drammen gjorde sveitserstilen entré rundt midten av 1800-tallet. Arkitekt Wilhelm Hansteins utforming av Fløia og Frydenhaug i 1847 dannet opptakten. Likevel er det først etter bybrannene i 1866 og 1870 at vi får en omfattende nybygging i sveitserstil, men da i en enklere og mer klassisk form. Sveitserstilen beholdt sin popularitet i byen til litt inn i 1920-årene og ble derfor en stil å regne med i over 60 år.

Drammenshuset

Etter bybrannene fikk Drammen strenge byggebestemmelser som satte grenser for utformingen. Resultatet ble en hustypen basert på senempirens store toetasjes forretningsgårder med høye korsvinduer, stor takhøyde og et bredt gesimsbånd med loftsvinduer. Bestemmelser om begrenset gesimshøyde reduserte dette huset til halvannen etasje, men fortsatt med senempirens knappe takutstikk og et hus blottet for verandaer og bislag. Hjørnegårder hadde avkuttet hjørne med valmtak, slik kravet var i bygningsloven av 1845.

Sveitserstilens påvirkning ble vanligvis begrenset til små løvsagblonder i kombinasjon med vindusbrett og horisontale bånd. Med årene kom det også til bislag med blonder og farget eller mønstret glass, men i første omgang ble disse husene reist i all enkelhet. Det var dette huset drammenserne bygde i hundretall.

Konseptet ga rom for ulik utforming og detaljering. To håndverkere kunne spleise på ei tomt og bygge et vertikalt delt hus på deling. Våningshuset ble utformet som ett hus mot gata, men var delt på midten. Den mer velhavende byggherre fant også sitt uttrykk innenfor uniformeringens begrensninger. Han kunne øke husbredden slik at rommene i loftsetasjen fikk bedre kvalitet. Han kunne også koste på korsvinduer uten sprosser eller annen kunstferdig oppdeling. Det var selvfølgelig også fritt fram for mer elegante gesimsbånd med utskårne mønstre og finurlige båndsagarbeider.

Drammenshuset var i sannhet noe for enhver smak og lommebok.

Mann for store utfordringer

Byggmester Halvor Guthormsen (1817-1891) bygde lengre, høyere og raskere enn de fleste. Da han i 1866 var klar for store oppdrag i Drammen, hadde han allerede ry som en fremragende brubygger. I Drammen skulle han gjøre seg bemerket med å håndtere noen av de største og vanskeligste byggeoppdragene under gjenoppbyggingen etter bybrannene, og han utførte disse byggeprosjektene med en effektivitet som imponerte samtiden.

Det var ingen selvfølge at en fattiggutt fra Morgedal skulle kunne slå seg opp som en av landets fremste brubyggere. I 1841 reiste Guthormsen til Horten hvor han skal ha gjort en bemerkelsesverdig karriere. I 1846 la Halvor Guthormsen inn anbud på byggingen av Åmot bru, og da oppga han at han var murersvenn fra Christiania. Hans anbud var langt høyere enn det kommunen hadde forventet, og etter nye runder gikk oppdraget gikk til en lokal bonde. Bonden klarte ikke oppgaven. Etter fem år ble avtalen sagt opp og oppdraget overdratt til Guthormsen. Det ble sagt at han bygde brua med sakkunnskap og dyktighet.

Guthormsen i Drammen

Midt i 1860-årene ble Halvor Guthormsen engasjert av jernbanen til å bygge bruer på Randsfjordbanen fra Drammen til Randsfjorden. På denne tiden bosatte han seg på Kongshaug i Modum, og her ble han boende resten av sitt liv. Etter arbeidet for jernbanen fikk Guthormsen oppdraget med å bygge ny kirke på Snarum. Dette arbeidet kom i gang i februar 1867, men ble stoppet etter en måned fordi byggeprisene hadde økt betraktelig etter bybrannen i Drammen i 1866.

Murmesteren måtte i all hast finne seg annet arbeid, og da var det naturlig å søke lykken på landets største byggeplass – branntomtene på Bragernes. Halvor Guthormsens renommé som brubygger hadde på den tid nådd byingeniøren i Drammen. Halvor Heyerdahl hadde kjøpmennene på Landfalløya i ryggen da han engasjerte Guthormsen til å bygge bru fra bondehandelens forstad på Landfalløya og over Drammenselva til den nye jernbanestasjonen på Gulskogen. Murmesteren bygde brua etter Heyerdahls tegninger og kunne bivåne åpningen av byens andre bru i 1867.

Dermed hadde byggmesteren fått fotfeste i Drammen. Hans erfaringer fra store og kompliserte byggeprosjekter skaffet ham de mest utfordrende og prestisjefylte oppdragene i en by hvor det meste skulle gjenreises etter tidenes største bybrann. Først ble Guthormsen engasjert til å bygge ny kirke på Bragernes, et kirkehus med tre gallerier og plass til ca. 2400 sittende og stående tilhørere. Tårnet skulle strekke seg hele 64 meter mot himmelen.

Landfalløybrua. Foto: C.G. Rude - Drammens Museum

Kirke- og teaterbyggeren

Mens Guthormsen var i arbeid med kirkebygget, kom byens ledende menn med nok et oppdrag – et teater som skulle romme 1000 stående og sittende tilhørere. Byggmesteren sa ja, og han kjørte de to oppdragene parallelt. Utgravningen av teatertomta startet ved St. Hans 1869, og på nyåret 1870 hadde han 120 mann i arbeid til lyset fra sparsomme gassbluss. Teatret ble innviet til Branesmarken 8. februar etter 6½ måneds byggearbeid.

Kronen på Guthormsens verk i Drammen ble en provisorisk utstillingsbygning til den store håndverks- og industriutstillingen i Parken i 1873. Bygningen var på hele tre etasjer og hadde markante tårn i hvert hjørne. Den skulle bare brukes i noen hektiske sommermåneder.

Vi kjenner ikke til om Guthormsen hadde andre oppdrag i Drammen på denne tiden, men en by som mistet 550 hus i løpet av 4 år, og som hadde innført murtvang for alle hus høyere enn halvannen etasje, hadde god bruk for en dugelig murmester. Om vår byggmester har reist andre bygg i Drammen etter brannene vet vi ikke, men fram til det store krakket i 1874 var muligheten absolutt til stede.

Kampen om jernbanen gjennom byen

Forventningene var på bristepunktet hos de mange som sto langs linjen og så at det første dampdrevne tog kjørte ut fra Drammen jernbanestasjon den siste oktoberdagen i 1866. Stasjonsbygningen var fortsatt ikke ferdig, men lokomotivet tok all oppmerksomhet der det peste på smale spor foran et haleheng av små kupévogner. Seks år seinere ble det åpnet et spor til Christiania, men da var ingen drammensere invitert til åpningen?

Dampmaskinen skapt nytt liv og mange nye arbeidsplasser, men den varme dampen revolusjonerte også kommunikasjonene. Stortinget satset stort på å bygge ut et jernbanenett, og i 1863 ble det vedtatt å bygge spor fra Drammen til Randsfjorden, til byens viktigste oppland. Den første strekning opp til Vikersund ble ferdig denne høstdagen i 1866, og to år seinere ble Randsfjordbanen innviet med ellevill jubel og stor festivitas.

Drammen skulle bli et sentrum i det nye jernbanenettet. Neste nye jernbanestrekning måtte bli en forlengelse inn til hovedstaden. Mannens som gikk i bresjen for dette prosjektet, var den høyt profilerte drammenser Johan Jørgen Schwartz. Han var en av byens betydelige forretningsmenn, og stortingsmann attpå. På tinget markerte hans seg som en ivrig talsmann for jernbanebygging. Han var initiativtaker til Randfjordbanen og en varm forkjemper for jernbanestrekningen Drammen - Christiania.

Schwartz tenkte stort, han så landet som en helhet og så hvordan jernbanen ga nytt liv til distriktene og bandt landet sammen. Han var derimot blottet for egeninteresse. Men det var ikke kjøpmennene i Drammen. De så for seg at forlengelsen av Randfjordbanen ville stikke av gårde med alle de gode kundene fra opplandet. Derfor møtte den nye banen stor motstand i trelastbyen.

Ny jernbanebru 1930. Foto: H.C. Christoffersen - Jo. Sellæg arkiv

Kampen mot banen

Da Drammensbanen ble vedtatt i 1869, møtte den et annet betydelig problem. Drammenserne kunne nemlig ikke enes om hvilken elveside som skulle belemres med en jernbanetrasé. Her var det duket for konflikt med to etablerte byområder – Strømsø og Brakerøya med nedre del av Bragernes. Det ble ”Holmenlinjen”mot ”Lohre-linjen”.

Holmenlinjen ble regnet som den beste løsningen for byens trelastnæring og ga næringslivet på Holmen en etterlengtet bruforbindelse. Derimot skapte forslaget store ulemper for kjøpmennene på øvre del av Strømsø. På den annen side hadde Lohrelinjen store tekniske utfordringer ved kryssingen av elva, og den rammet nyetablerte villa- og næringsområder på Bragernes. Den tradisjonsrike knivingen mellom de to bydeler hadde fått ny næring.

Slaget sto i bystyret i 1870. Møtet gikk inn for Holmenlinjen på fylling i elva utenfor sjøbuene i Tollbugata på strekningen mellom stasjonen og Gyldenløves Plass. Da banen ble åpnet  etter knappe to års byggearbeid, ble ingen av byens autoriteter invitert. Jernbanebestyrelsen hadde verken glemt debatten som forpurret utbyggingen eller at byen avslo å gi økonomisk bidrag til anlegget.

Drammensbruene

Jernbanen måtte krysse havnebassenget på to bruer, og dette ville bli et stort og utfordrende prosjekt. Bruene ble bygd i tre og med svingspenn som kunne åpne for båter, ett i hvert elveløp. Brua på Bragernes ble 414 meter lang mens Strømsøbrua ble med sine 668 meter landets lengste jernbanebru.

{snp_social}