Tidlig bosetting (1200-1715)

Drammen er fundamentert på handel med trelast. Vannsaga økte produksjonen og la grunnlaget for et bysamfunn der elv møtte fjord. To konkurrerende ladesteder – en på hver side av elva – ble til landets fremste trelasthavn, strategisk plassert mellom hovedstaden Christiania og den viktige bergstaden Kongsberg.

 

Fra Hindeloopen til Drammen

Skutene fra Hindeloopen

Amsterdam var Europas økonomisk metropol på 1600-tallet. Takket være hollendernes herredømme på verdenshavene var byen et ledende sentrum for handel og hadde mer enn 100 000 innbyggere. Fra slutten av 1500-tallet og fram til utgangen av 1600-tallet ble byen bygd ut med et konsentrisk kanalsystem. Bygningene var opprinnelig av tre, men ble etter hvert reist i mur. Til bygging av kanaler, diker og bygninger gikk det med store mengder trelast som ble hentet i de baltiske havnene ved Østersjøen og i Norge.

Sjøtransporten til Amsterdam gikk over Züdersee, og her lå det en rekke små sjøfartsbyer som hadde spesialisert seg på å frakte varer til og fra den nederlandske hovedstaden. En av disse var Hindeloopen på østsiden av sjøen, en frisisk by som i sine velmaktsdager midt på 1700-tallet hadde i underkant av 2000 innbyggere. Byens flåte telte i perioder langt over hundre skip, og den sto for en vesentlig del av trelasteksporten fra Drammens- og Skiensvassdraget. Det var skutene fra Hindeloopen som la grunnlaget for den første byutviklingen i Drammen.

Hindeloopen. Foto: Jo Sellæg

På oppdrag fra Amsterdam

Skip, skippere og deler av mannskapene hørte hjemme i Hindeloopen, men fartøyene kom sjelden hjem. I sommersesongen – fra mai til september – seilte fartøyene i oppdrag mellom Amsterdam og fremmede havner. Om vinteren lå de i opplag i Amsterdam mens skipper og mannskaper kom hjem til sine familier i bl.a. Hindeloopen.

Skipsfarten var prisgitt havets lunefulle krefter. Skip gikk tapt hvert år, og mange sjøfolk mistet livet på havet. Tap av skip og last kunne også ødelegge familiers fremtid. For å spre økonomisk risiko pleide rederne å opprette et partsrederi for hvert skip. Skipperen og hans familie tok gjerne flere parter, men mannskapet ble også invitert til å delta. Oppdragsgiverne, kjøpmennene i Amsterdam, gikk ofte inn med kapital i rederiene, og ikke sjelden fikk også skipsbyggeren og seilmakeren andeler som del av sine oppgjør.

Napoleonskrigene fra 1795 hindret hollenderne i å drive sjøfart, skipene gikk i opplag og sjøfolkene gikk på land. Da forholdene igjen lå til rette for fraktefart, manglet den nye generasjonen nødvendig sjømannserfaring, og samtidig hadde engelske og norske skip tatt over det hollandske fraktemarkedet. Hindeloopen gikk inn i en lang depresjon og endret karakter fra rik handelsby til fattig fiskevær. Nådestøtet kom i 1932 da Züdersee ble delt med et dike som avskar Hindeloopens tilgang til rom sjø. Den nære kontakten med Norge har likevel satt varige spor i det lokale tungemålet og en rosemalertradisjon som har gjort Hindeloopen til et yndet turistmål.

Byens mektigste

Hannibal Sehested var mannen som satte fart på utviklingen av Strømsø, men han måtte forlate sitt byprosjekt mens det ennå var i gryende utvikling. Mannen som fullførte verket, heter Daniel Knoff – den kanskje mest betydningsfulle mann i Drammens historie. Knoff hadde egenskaper som gjorde ham til en lederskikkelse i et nyetablert bysamfunn der initiativ og rå makt ga resultater. Knoff var kunnskapsrik, språkmektig og verdensklok, men også maktlysten og ærgjerrig. Han var en hensynsløs motstander og kunne til tider være brutal. Han var glatt og behendig i omgang med de store, usedvanlig dyktig og hadde alltid de store mål for øyet. Knoff var kort sagt en høvding.

Den danske prestesønnen Daniel Knoff (1614-1687) ble høsten 1649 utnevnt til toller i Drammen. Knoff så raskt at tollbua, som den gang lå ved dagens Bragernes torg, var plassert feil i forhold til skipstrafikken. Han flyttet derfor i 1652 tollbua til et nyoppført anlegg på Smedsøen utenfor nedre del av Strømsø.

Knoff hadde større ambisjoner enn en stilling som tollforvalter. Det viste han allerede ved sin inntreden på den lokale arena. Det skulle ikke gå mange år før anledningen bød seg til et avgjørende opprykk på rangstigen. Generaltollforvalter Knip ble suspendert fra sin stilling i 1654, og dermed lå veien åpen for Knoff. Han overtok stillingen som sjef for tollvesenet i Sør-Norge og ble samtidig leder av skipsmålingen. Dermed var han en av landets mektigste og mest betrodde menn.

Kongen av Strømsø

Knoffs makt og sterke posisjon i Strømsøs og Drammens økonomiske og sosiale liv har i ettertid gitt ham tilnavnet «Kongen av Strømsø». Ved siden av å styre tollvesenet og skipsmålingen, la han i 1664 under seg hele trelasttiendet. Dette var kongens 10 prosent beskatning av skåret og uskåret tømmer. Dermed gikk en fjerdedel av statens inntekter fra Norge i perioden 1662-70 gjennom Knoffs hender.

Knoff var levende interessert i å bygge opp bysamfunnet på Strømsø. Han så hvor viktig det var at stedet fikk sin egen kirke og tok initiativet til å reise et gudshus. Etter innvielsen i 1667 lot Knoff seg utnevne til Kirkens patron og han opptrådte som den høyeste geistlige autoritet i menigheten.

Strømsø kirke 1667. Foto: Drammens Museum

Daniel Knoffs betydelige inntekter i offentlig tjeneste ga ham økonomisk frihet til å bygge opp egen forretningsvirksomhet ved siden av sine offentlige gjøremål. Han var sterkt engasjert i sagbruksnæringen og forpaktet flere av de største sagbrukene på Eiker. Han eide også Buskerud hovedgård med de fire kongssagene ved Åmot.

Industribyggeren

Knoff var tidlig ute med å utvikle annen industriell virksomhet. Fra 1663 bygde han opp en betydelig reperbane på Strømsø. Tauverksfabrikken var i virksomhet i over 200 år fram til den ble rammet av bybrannen på Strømsø i 1870. 1668 ble generaltollforvalteren hovedeier i Hassel jernverk i Skotselv og engasjerte seg i driften av verket. Om ikke dette var store nok utfordringer, ble han også pioner innen skipsbygging da han på slutten av 1660-årene var med på å anlegge skipsverft på Tangen og bygge seilskipet «Maria».

Generaltollforvalteren fratrådte sitt embete i 1670 og to år seinere ble han rammet av en handelskrise. Han måtte skille seg av med de fleste av sine eiendommer, sine to skip og andre økonomiske engasjementer. Som takk for sin tidligere innsats for kongen ble han etter noen år utnevnt til amtmann over Romsdalen, seinere amtmann i Christiansand og til slutt amtmann til Stavanger. Han fortsatte likevel å bo i Drammen, men skjøttet sine verv ved omfattende embetsreiser. Da han døde i 1687, var boet fallitt.

Det første hus på Strømsø

En oppsiktsvekkende oppdagelse

Trehus som er eldre enn 300 år, er sjeldne i norske byer. Derfor er det oppsiktsvekkende at Drammen fortsatt har bevart mer enn 50 bygninger fra 1600-tallet. Men sensasjonelt ble det først da jeg på Strømsø fant et hus som var eldre enn bysamfunnet på øya. Huset ble seinere datert til 1624, det eldste daterte trehus i en norsk by.

Høsten 2000 brøt det ut brann i et lite trehus i Tordenskiolds gate. Brannen i nr. 48 ble begrenset til annen etasje, men både underetasjen og nabohuset i nr. 50 fikk store vannskader. Begge hus rommet gamle bygningskjerner fra 1600-tallet, og spesielt for Tordenskiolds gate 50 var at det hadde laftedetaljer som tydet på at det var oppført tidlig på 1600-tallet. Jeg tok derfor initiativ til en dendrokronologisk undersøkelse av begge husene. Det innebar at årringene i laftestokkene ble analysert for å finne vekstperioden for grantømmeret som var brukt i bygningene.

Hus fra 1624

Undersøkelsen slo fast at tømmeret i Tordenskiolds gate 48 var hogd i 1671 og huset trolig oppført 1672. Tømmeret i Tordenskiolds gate 50 var hogd seinest våren 1624. Funnet var en sensasjon. Huset som trolig var satt opp i 1624, var dermed byens eldste hus. Ja, faktisk var huset det eldste, med sikkerhet daterte, stående trehus i en norsk by. Viktigere for Drammen var at funnet var en bekreftelse på fast bosetting på Strømsø fra tidlig på 1600-tallet. Skal vi tro jordboken til grunneier Gunde Lange, må huset være satt opp for en av hans tjenere som et av de aller første på øya.

Huset i Tordenskiolds gate 50 var opprinnelig bygd som en tradisjonell enetasjes stuebygning med to rom og målte snaue 8 x 4,5 meter. Et stykke utpå 1600-tallet eller i første halvdel av 1700-tallet ble huset forhøyd med to omfar (stokkhøyder), og i 1809 ble det påbygd og utvidet sørover. Nye store endringer kom rett før eller etter 2. verdenskrig da huset ble modernisert i funkisstil og fikk slettpusset fasade og typiske funkisvinduer.

Tordenskiolds gate 50 var fra 1624. Foto: Jo. Sellæg

Byggherren må ha hatt det travelt, og har i hvert fall ikke tatt seg råd til å bruke en erfaren tømrer, for laftearbeidet var slett utført. En god del av opprinnelig tømmer var fjernet ved reparasjoner, ombygging og utvidelser, og det som var tilbake var preget av avkutting, setninger og råteskader. Bare deler av østveggen og nordveggen sto tilbake. Det var ingen spor etter opprinnelige takbjelker og himlinger, og gulvet lå under gateplan og var fornyet flere ganger.

De dødes utgang

På østveggen var det en gjenkubbet åpning som trolig var husets likdør. Til et stykke inn på 1700-tallet var det vanlig å bære den døde ut av huset gjennom en åpning som kunne kubbes igjen før liket kom i jorden. Man trodde at sjelen forlot legemet under begravelsen, og da kunne den finne tilbake til huset og ta seg inn gjennom samme åpning som ble brukt da liket ble båret ut. Derfor måtte åpningen lukkes.

For Drammens og Strømsøs tidlige historie er det av betydning å vite om huset var tilflyttet eller nybygd på stedet. Det ble ikke funnet spor etter flyttemerking av tømmeret, men disse kan være telgjet bort. Vi kan derfor ikke utelukke muligheten for at huset er tilflyttet, selv om dette er lite sannsynlig.

Men hvorfor ble ikke huset bevart? Hus fra før 1650 er i utgangspunktet automatisk fredet. I dette tilfellet var det lite igjen av den opprinnelige bygningen, og den tilfredsstilte derfor ikke kulturminnelovens krav om at byggverk måtte være stående. Dermed var det ingen som kunne hindre eieren i å rydde tomta og føre opp et nybygg.

Byens hus på 1600-tallet

Elva var byens viktigste ferdselsåre og la forutsetninger for hvordan byen tok form. Handelsborgerne reiste sine hus langs ei hovedgate parallelt med elva. Borgere som ikke drev importhandel, nøyde seg med ei tomt i ei av bakgatene. Bebyggelsen som ble reist, var skreddersydd til byborgernes bruk, ett hus for hvert formål. Et større handelsanlegg kunne bestå av 10-15 bygninger og utgjøre et helt lite samfunn.

På nedsiden av gata, ned mot elva, lå sjøboder og kramboder. Stabler med trelast ble lagret på åpne plasser mellom bodene, men også på trelasttomtene på Brakerøya, på Landfalløya, på Grønland og i Strømsfjerdingen. På oppsiden av gata lå bygårdens hovedbygning i halvannen eller to etasjer med forretningslokale, kontor og bolig, og rundt gårdstunet lå bryggerhus med bakerovn, vognskjul, matbu, vedbu og hus for tjenestefolk. Et lite portrom førte inn til et nytt gårdstun lenger bak mot løkka. Til denne bakgården lå hus knyttet til bygårdens naturalhusholdning – fjøs, stall, låve og do.

Nå var det ikke alle som drev så stort at de hadde behov for eller råd til et totunsanlegg. Høkere og mange håndverkere satte opp mindre anlegg med hovedbygning i halvannen etasje og bare ett gårdsrom. Disse finner vi gjerne i bakgatene. Et typisk høkerområde var Schultz gate på Strømsø. Her lå også rene bolighus med uthus for den som hadde råd til å eie sin egen bolig.

Byhuset

Større forretningsgårder lå til byens hovedgate – på hver side av elva. De var en videreutvikling av sagatidens laftede sove- og oppholdshus med lagerfunksjoner i første etasje og rom for folk i overetasjen. Trappeforbindelsen til overetasjen lå utenfor tømmerkjernen og førte opp til en svalgang som fungerte som utvendig ”korridor” og hadde dør inn til hvert rom. Vi kaller hustypen for et svalgangshus.

Mindre gårder hadde gjerne to rom i hver etasje, de større hadde tre rom som lå etter hverandre med vindu mot gata og dør mot svalgangen og tunet. For enden av svalgangen i annen etasje gikk det trapp ned til gårdsrommet. For å utnytte arealet forlenget man ofte overetasjen ut over porten for innkjøring fra gata og inn i vogngården. Dermed fikk man et portrom som er ett av flere kjennetegn på byhuset.

Elstergården - Rekonstruksjon Jo. Sellæg

De aller fleste bygninger i halvannen og to etasjer ble reist med utkraget overetasje mot gata. Bjelkene i etasjeskillet ble trukket gjennom veggen for å kunne bære en langvegg som ligger en stokkbredde lenger ut enn den i første etasje. Veggspranget er stort sett forbeholdt gatefasaden, men hjørnebygninger kunne ha denne løsningen mot begge gater.

Et annet fremtredende fasadeelement var karnappet. Dette var et lite utbygg mot gata, vanligvis i to etasjer. Det ga oversikt over trafikken i gata og hadde selvfølgelig sitt forbilde i Mellom-Europa. Der hadde de langt dypere bygninger, og da ble karnappet en mulighet til å få større lysflate og bedre dagslysforhold innover i huset. Få karnapper har overlevd fram til vår tid.

Byhus fra 1600-tallet er i dag en sjeldenhet i norske byer. De fleste som er bevart, er sterkt ombygd, og det er derfor vanskelig å vinne forståelse for at dette er en viktig del av vår kulturarv. Drammen er trolig byen som har flest trehus bevart fra denne perioden, men dessverre foreligger det ingen strategi for hvordan man best kan ivareta disse sjeldne bygningene. Til tross for en uttalt vilje til bevaring har flere hus gått tapt de siste 20 årene.

Byens palé

Bybebyggelsen i Drammen besto i 1660-årene av et mylder av småhus, en rekke større handelsgårder langs hovedgata på hver side – og ett murhus. Murhuset var så stort at det kunne forsvare betegnelsen palé. Willum Mechlenburgs staselige bolig var bygd etter de siste impulser fra Mellom-Europa og hadde en eleganse og tyngde som ga beskjed om at huset tilhørte stedets ledende borger.

Mechlenburgs bygård lå til Storgata på Bragernes, i øvre ende av det som i dag er Parken. Bygningen var oppført av gul hollandsk teglstein og må ha skapt oppsikt da den sto ferdig i 1657. Bygningsmassen var fordelt på to parallelle fløyer med høybarokke trappegavler mot gata, og mellom disse et tilbaketrukket midtparti. Hele anlegget var bygd på tre store kjellere som løftet bygningens første etasje godt over gateplanet. En forseggjort marmortrapp førte opp til hovedinngangen midt på fasaden.

Interiøret sto ikke tilbake for den imponerende fasaden. Hoveddøra førte inn til en forhall, trolig over to etasjer, etter tysk eller hollandsk forbilde. Her gikk det trapper til rommene i begge etasjer i fløyene. Hovedetasjen i vestfløya besto av et eneste rom, en stor festsal. Kjøkkenet og mer private rom var samlet i østfløya. Her lå også husets dagligstue med kostbare tapeter med landskapsmotiver. Himlingen hadde kraftfull stukkdekor av samme kvalitet som man bare fant maken til i Christiania. På europeisk vis var overetasjen lavere enn hovedetasjen, og her var det innredet til soverom og rom for tjenerskapet.

Byggherren

Byggherren, Willum Mechlenburg (1615-1677), var på denne tiden den mest velstående borger på Bragernes. For ham var bygningen en anledning til å vise sin rikdom og posisjon. Vi kjenner ham også som en mann som hadde stor forkjærlighet for datidens overdrevne bruk av pompøse titler, og som ikke lot anledningen gå fra seg til å be Kongen om hjelp for å tilfredsstille sin forfengelighet. Bakgrunnen for Mechlenburgs formue lå i et lønnsomt ekteskap med Isabella de Bryere fra Antwerpen, men også at han var blitt godt honorert i sin tjeneste i sivile og militære kommisjoner på vegne av hele tre konger.

Mechlenburggården - Rekonstruert av Per Pihl

Den danskfødte forretningsmannen var sønn av borgermesteren i Haderslev. Etter utnevnelsen til krigskommisær for Sør-Norge bosatte han seg i Drammen, bygde standsmessig og deltok i næringslivet. Sammen med vennen Daniel Knoff startet han skipsbygging på Tangen, og han investerte i både trelast og shipping. Mechlenburg var også med blant borgerrepresentantene som i 1662 forhandlet om kjøpstadsrettigheter for Drammen, men uten å gjøre seg spesielt bemerket i forhandlingene.

Fra residens til hotell

Etter Mechlenburgs død i 1677 ble eiendommen kjøpt av husvennen, stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve, som på den tid var en betydelig grunneier i Drammen. Han gjorde eiendommen til sin residens under sitt toårige opphold i byen 1678-79, og derfra styrte han landet på vegne av kongen. Etter to hektiske år med mye praktutfoldelse ble prakthuset overtatt av Mechlenburgs svigersønn, Mathias de Tonsberg. Sagbrukseier Gabriel Smith kjøpte eiendommen i 1745 på auksjonen etter fru Tonsberg og gjorde huset til hovedsete for et av byens største handelshus. Etter ham gikk gården i arv gjennom tre generasjoner Smith og fikk naturlig nok navnet Smithegården. Elias Smith etablerte i 1820-årene det velrenommerte Hotel d’Angleterre i gården. Dessverre ble dette interessante anlegget fra byens pionertid ødelagt av bybrannen i 1866.

Interiør på høyde med Europa

Trelasteksporten brakte byborgerne ut i den store verden og i kontakt med nye idéer og motestrømninger i Europa. På veien hjem tok de med seg kostbare tekstiler, porselen, krydder, tobakk og møbler. De rikeste benyttet anledningen til å demonstrere sin velstand ved å kjøpe siste nytt i hjemmeinnredning: en tapet. Blant innovatørene var trelasthandler Mads Wiel på Strømsø, som dermed skrev sitt navn inn i norsk historie. Hans tapet ble gjenoppdaget i 1997 og er omtalt som Norges eldste, trykte tapet.

På 1600-tallet var tapeter så kostbare at bare noen kunne se seg råd til å importere slik luksus. Derfor er det her i landet bare funnet noen få tapeter fra denne tiden. De eldste som er bevart, er to silketapeter fra 1640- og 1660-årene. En annen tapettype var malte lerretstapeter med dekor i form av figurer og landskapsscener på lerret av lin, hamp eller jute. Dekoren ble malt på et verksted i Europa før tapetet ble sendt på rull til Norge. Vi har eksempler på dette på Marienlyst.

Fra omkring 1730 begynte man å fremstille trykte lerretstapeter i Tyskland, Nederland og Belgia. Disse hadde et bakmønster som var malt med sjablon eller trykt i blokktrykk. I mønsteret var det åpne partier som ble dekorert for hånd.

Tapet fra 1600-tallet. Foto: Jo. Sellæg

En eldre og mer sjelden tapettype var velurtapetet. Det er et lerretstapet hvor mønsteret er sjablonert eller trykt med et rødt limstoff. Deretter er det drysset finhakket ull i limet. Ullen ble børstet slik at overflaten ble jevn. Noen ganger er det også drysset gullbronse i limet for å få overflaten til å glitre. Formålet med veluriseringen var å imitere vevde stoffer, som var dyreste interiørmote i Europa på den tid.

Velurtapetene fra Drammen

Velurtapeter er bare funnet noen få steder her i landet, og de to mest interessante er funnet i Drammen. Tapetet i Cappelengården er det eneste komplette velurtapet i landet, og ett av meget få i Europa. Tapetet har et mønster som er typisk for barokken med stiliserte blomsterranker og granatepler mot en mønstret nettbunn. Den indigoblåfargede veluren står i kontrast til tapetets sterkgule bunnfarge. Den nederste delen av tapetet er utformet som en brystning.

Tapetet er datert til slutten av 1600-tallet eller tidlig 1700-tallet og er antagelig produsert i Dordrecht i Nederland. Merkelig nok ble tapetet montert så seint som i 1718 da Peter Arbo bygget et tilbygg til sin store hovedbygning. Mye tyder på at husets sal ble skreddersydd til tapetets mål, slik at mønsteret gikk opp på både langvegger og kortvegger. Arbo hadde sannsynligvis fått tapetet av sin stefar, Mads Wiel. Som Strømsøs fremste borger hadde Wiel økonomi til å kjøpe det kostbare veggtrekket, og han hadde de nødvendige kontakter i Nederland.

Det er funnet deler av et tilsvarende tapet i Tordenskiolds gate 71. Dette tapetet hadde et annet og lettere mønster, men også her var det brystning i nedre del. Veluren var grønn og hadde antagelig innslag av gullbronse. Bunnfargen var imidlertid hvit, og i tillegg var det mindre felter i sterke røde, grønne og gule farger.

Huset hvor tapetet ble funnet, lå på hjørnet av Hesselbergs gate, like ved inngangen til Strømsø kirke. Verken beliggenheten til en tverrgate eller eiendommens størrelse tyder på at dette har vært en handelsgård. Likevel hadde huset høy standard og en meget moderne planløsning som tyder på at det var reist for en sentral person i bysamfunnet.

Hva er tilbake av det eldste Drammen?

I Drammen kan vi fortsatt finne 50-60 hus som er bygd på 1600-tallet. Til tross for store bybranner og etterkrigstidens saneringsiver har vi bevart et overraskende høyt antall hus fra bysamfunnets første hundreår. De fleste er tilbygd, påbygd og ombygd flere ganger og fremstår ikke slik de opprinnelig ble utformet, men bak nyere paneler står de gamle laftekjernene mer eller mindre intakte.

Byens eldste bebyggelse finner vi først og fremst på Strømsø – i et område som strekker seg fra Webergs gate og ned til Bromannsgangen. I Konggata har vi også en liten gruppe med hus som kan være så gamle, og vi finner enkelthus med høy alder på Tangen, i Rebbansbakken, på Landfalløya, i Grensegata og på Grønvoll. Et par hus er flyttet fra der de opprinnelig sto, og er vist på kartet med den opprinnelige plasseringen.

Til boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år har Jo Sellæg laget et kart som viser hva som trolig er tilbake av 1600-tallets bebyggelse i Drammen. Husene er aldersbestemt ut fra byggeteknikk og sikre, historiske kilder. Vi opererer her med en feilmargin som medfører at enkelte hus på lista kan være fra tidlig på 1700-tallet (før 1720). Ved noen få hus er alderen nøyaktig bestemt ved hjelp av dendrokronologi.

Konggata - Foto: A.B. Wilse - Jo. Sellæg arkiv

I mange tilfeller har vi bare indikasjoner på husets høye alder, slik at en sikker datering først kan skje når det blir anledning til å avdekke laftet. Kartet over byens 1600-tallshus skiller derfor mellom hus som er sikkert datert og de som har en usikker datering. For å gi et fyldigere bilde av utbredelsen av 1600-tallsbebyggelsen er det også tatt med bygninger som er revet de siste 40 år.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

{snp_social}