Tvillingbyene (1715-1811)

Bragernes og Strømsø var konkurrenter og var underlagt de etablerte byene Christiania og Tønsberg. Iherdige forsøk på å samle de to kjøpstedene til en by møtte stor motstand i hovedstaden, som hadde gode inntekter fra trelasthandelen ved Drammenselva. Trelasteksporten og en omfattende vareimport førte til at handelshusene også ble rederier med en betydelig flåte av seilskip.

 

Et galant bysamfunn

En stemning av gullalder

I prinsippet var det lite som skilte Drammen omkring 1800 fra midt på 1700-tallet med hensyn til livsform, kultur, arbeidsliv eller utseende. Sett på avstand falt byen i de fleste observatørers smak. Grev Reventlow noterte på gjennomreise (1811) at Drammen fandt ieg ligesaa skjøn og skjønnere end før, og Husenes Maling ikke som i Christiania og Trondhjem, for Oliefarvenes Kostbarheds Skyld, udsat til bedre Tider.

Når vi iakttar byen gjennom prospektmaler Dahms lyse briller, det vil si hans mange sommerlige prospekter av Drammen, blir vi slått av stemningen av gullalder. Andre av hans motiver fanger opp nærbilder av områder og hus. I gode tider var det flere som levde opp enn som døde. Hovedsakelig besto bysamfunnets sosialgeografiske struktur relativt uendret, og den kom til å bestå slik ennå i mange tiår fremover.

De rike handelshusene utgjorde samfunnets sosiale og fysiske ryggrad, deres beboere utgjorde eliten. Offentlige funksjoner slik vi i dag er vant med fantes nesten ikke. Det meste av offentlige oppgaver ble skjøttet privat eller ivaretatt av fattigslige institusjoner grunnlagt ved private donasjoner, som bytingshuset, tollboden, fattigskoler, fattighus, kirkene og noen hus for brannsprøyter.

Hofgaard-pokalen

Enevoldsstatens ikke egentlig brutale, men likevel strenge regime, holdt samfunnsborgerne på plass i sine definerte klasser. Sensur hersket i rikene. Kirken, bysamfunnet, de sosiale kategoriene, laugene, familiene, husholdningene, holdt alle i ørene. Svært mange av beboerne var tjenestefolk. Bygrunnens fastlåste eiendomsstruktur var en stabiliserende faktor som garanterte for kontinuiteten. Grensene stabiliserte bylandskapet, sikret kontinuitet i gateløp, bebyggelse, løkker, tråkk og beitelandskap. Selv etter branner besto tomtegrensene sammen med kjellere og brolagte gårdsrom, og bygårdene ble gjenoppbygd omtrent som tidligere.

Tradisjonelle hus

Den norske borgerstanden foretrakk tømmerbygninger. Det skjedde en gradvis omforming av eksisterende bygninger ut fra kontinuerlig bruk og eksisterende mønster. Samfunnet var konservativt, og vi finner bygningskropper i dag som er fra første del av 1600-tallet bygget inn i nyere hus. Hus av forskjellig alder ble ofte skjøtt sammen under ett tak, i sitt ytre ordnet til regelmessighet – eller uregelmessighet – bak en ”skorpe” av moderne utseende som signaliserte at husets eier fulgte med i tiden og moten.

Men 1700-tallet introduserte også bemerkelsesverdige nyheter; nye hus fikk rommelige interiører, og det ble anlagt promenadeveier og haver til forlystelse og rekreasjon. I de store bodde husstander med tallrikt hushold og tjenestefolk. Bygningene ble symbolske størrelser for familiene og slektene som hørte til her. Elvebreddene og sjøkanten var byens lunger. Det meste av økonomisk virksomhet var tilknyttet sjøen og elva og forutsatte sjøveis befordring.

Sølvverkets store kornmagasin på Strømsø sto som et monument over vannveienes betydning. Slik sett var det mindre dramatisk at byen først i 1812 fikk bro over elva. Livet i disse gårdene var utvilsomt trangt, selv der det fantes rommelige stuer. Her var minimal separasjon mellom arbeidsplass og hjem, hva vi kaller privatsfæren; hjemmet var arbeidsplass, og arbeidsplassen var ens hjem. På gatene møttes alle sosialgrupper. Langs gater og veier ut til omlandet forgikk forflytninger helst til fots, på hesterygg eller i vogn og kjerre.

Christian Staalberg – en klassisk arkitekt

I årene rundt 1800 bodde det i Drammen en utdannet arkitekt med utdannelse fra kunstakademiet i København. Stort sett har Christian Staalberg vært et ukjent navn i norsk arkitekturhistorie. Han var dansk tømmermann fra København og vi finner han i folketellingen av 1801 bosatt i bakgaten nedenfor kirken på Strømsø.

Profesjonen arkitekt var på denne tiden ikke definert, og derfor opptrer Staalberg som tømmermann. Han var født i 1759 og begynte på kunstakademiet alt som 14-årig tømmersvenn. I 1775 hadde han avansert til bygningsklassen under den store arkitekt Caspar Frederik Harsdorff. To år senere hadde han bestått både den lille og store sølvmedalje som betegnet avsluttende eksamen. Forsøkene på å oppnå den store gullmedalje, som ville gi studieopphold og stipend i Roma, lyktes derimot ikke, men en av oppgavene gjaldt å prosjektere et stort teaterbygg, noe Staalberg snart fikk bruk for i Drammen.

Etter utdannelsen ble Staalberg knyttet til den kjente danske tømmermester Andreas Kirkerup og han reiste til Norge som hans konduktør under byggingen av Sølvverkets store magasin på Strømsø i 1783. Bevarte tegninger viser at Staalberg var aktiv med prosjektering av havneanlegg i Christiania og i Drammen. I 1789 leverte han tegning til forandringer av en sjøbu i Drammen og samme år tegning til et arresthus i Hokksund. I 1796 egnet han forslag til en ny pakkbod i utmurt bindingsverk på Strømsø for Sølvverket. Hans broprosjekt for drammensbro i 1805 falt derimot mindre heldig ut, da landkaret ble tatt av flommen.

Noen klassiske hus

Bak disse offentlige, ikke realiserte oppdragene, som har avsatt spor i offentlige arkiver, aner vi Staalberg som en aktiv praktiserende arkitekt for private velstående i Drammen. Kun én privat tegning finnes bevart, av kjøpmann Feghts gård på Tangen, tegnet 1807. Tegningen viser en klassisistisk bygningsfasade som har tydelig likhetstrekk med en rekke andre bevarte gårder i og omkring Drammen.

Christian Staalberg var tydeligvis vel innarbeidet blant kretsen på Strømsø og Tangen som finansierte byggingen av det nye teatret som han tegnet (Kommediehuset i Austadstredet). Teatret ble bygget i 1801. I 1805 ble teatret revet og nybygget i to etasjer i utmurt bindingsverk på Grønland. Teatret som fremtrer på Dahms prospekter anes en forenklet versjon av Harsdorffs nye kommediehus i København. For en av teatrets sponsorer, Peter Nicolai Arbo, tegnet han Gulskogen gård i 1793.

Gulskogen gård. Foto: Devegg Ruud

Bygninger som har sterke likhetstrekk med de hus vi sikkert vet Staalberg har tegnet eller ombygd er Strømsø rådhus (1808), Børneasylet (1802-03), Banggården, Vivelstad gård i Lier og Bergskaug gård, for å nevne noen. Hans yngste tidfestede prosjekt er Feghts gård 1807. Etter dette tidspunkt er hans navn forsvunnet i kildene. Han kan ha avgått ved døden, reist tilbake til Danmark eller flyttet til andre steder. Etter hvert som kilder blir søkbare og lagt ut på nettet er det mulig at Staalberg på ny vil dukke opp et annet sted!

En dekorativ sensasjon

En av byens største og mest fantastiske hemmeligheter befinner seg i Scheitliegården i Tollbugata. Den ligger godt skjult og venter på å bli gjenoppdaget. Ville ikke også du bli overrasket hvis du fikk se et gammelt tømmerhus som var ”rosemalt” fra topp til tå – utenpå?

Før vi letter litt på sløret, er det bare rett og rimelig å presentere hovedaktøren: Scheitliegården. Den ligger "midt i smørøyet" på Strømsø – sentralt plassert mellom Strømsø kirke og bydelens gamle torg, Gyldenløves Plass. Tollbugata 46 er anonym i rekken av store bygårder i dette strøket. På oppsiden ligger Strømsø rådhus og på nedsiden troner Børneasylet. Husrekken brytes av Hesselbergs gate, en gang bydelens viktigste tverrgate. I dette strøket bodde Strømsøs fremste embedsmenn og handelsmenn, folk som hadde økonomi til å bygge stort og imponerende.

Gatas fargeklatt

Hvis vi skrur tiden tilbake til tidlig på 1700-tallet og tar en spasertur gjennom denne del av Tollbugata, møter vi hus i en mer beskjeden skala enn det vi ser i dag. Når vi passerer Hesselbergs gate på vår vei nedover Tollbugata, blir vi møtt av et utrolig syn. Rett i mot oss troner et stort laftehus med fargerike tømmervegger. På den saftige røde bunnfargen er det malt store ranker og skjellmønstre i gråfarger, svart og guloker. Trolig er hele tømmerfasaden dekket av disse rankene!Et slikt syn var ikke daglig kost i Drammen, ei heller i andre norske byer. Vi kjenner igjen denne form for dekor fra enkelte interiører i påkostede hus, men her i Tollbugata 46 demonstreres dekorasjonsgleden for all verden! Tilsvarende utvendig rankedekor er i dag bare kjent fra noen få hus i Norge. Den sjeldne fasadeutsmykningen antas å være malt omkring 1720-1730. Om huset var nytt da det ble dekorert, vet vi ikke, men det er ikke utenkelig at huset er eldre.

Tollbugata 46. Foto: Jo. Sellæg 1992

Vi vet ikke når Tollbugata 46 ble panelt for første gang, men siden dekorasjonene er godt bevart, kan vi gjette på at det skjedde midt på 1700-tallet. Da har man trolig samtidig fôret ut panelet for å skjule husets alderdommelige veggsprang. Først midt på 1800-tallet fikk huset den fasaden som det har i dag. Den utvendige dekoren på lafteveggene gikk i glemmeboka.

Sjeldent tapet

Vi kjenner ikke byggherren eller de tidligste eierne for Tollbugata 46, men det er liten tvil om at huset har vært eid og brukt av minst én av byens ledende familier. Eiere ved midten av 1700-tallet var Morten Blom og fra 1775 Gustavius Blom. I en kort periode i 1780-årene hadde Frantz Hauch eiendommen, men deretter ble magasinforvalter Nicolai Scheitlie eier. Han var forvalter av Sølvverkets kornmagasin på Gyldenløves Plass, men er nok mest kjent som Drammens utsending til Eidsvollsforsamlingen i 1814.

Når vi nå gir Nicolai Scheitlie plass i denne historien, er det fordi også han har satt markante spor etter seg i Tollbugata 46. Hans posisjon i lokalsamfunnet måtte nemlig få materielle uttrykk. Han mente nok at interiøret også burde stå i forhold til hans posisjon som forvalter, og importerte like godt en mangefarget og kostbar fransk tapet til oppsetting i et av de representative rommene.

Scheitlies tapet er trolig det mest elegante og kostbare 1700-tallstapet som er funnet i Drammen. Dessverre er tapet gått tapt, men en liten bit ble reddet ut av en container, slik at kunnskapen om magasinforvalterens praktglede er bevart.

Fra rød til fargerik by

Ved inngangen til 1700-tallet er Drammens pionertid avløst av et veletablert og bedre organisert bysamfunn. De større bygårdene skal ikke lenger bare dekke funksjonelle krav, men inngår også i byggherrens bestrebelser på å profilere sin virksomhet. Byborgernes hus skal avspeile kontakten med Europa og samtidig bidra til å markere posisjon og styrke i lokalsamfunnet.

Drammens handel med England og Nederland satte på mange områder sitt preg på byen. Drammenserne hentet ikke bare hjem varer fra disse to landene, men fikk også med seg nye tanker og ideer. Impulser fanget opp på utenlandsturer ble omsatt i handling når kjøpmennene kom hjem. De hadde nødvendig økonomi til å innrette sine hus etter tidens mote, og de hadde mer enn de fleste andre behov for å demonstrere sin modernitet og solide økonomi.

Farge på byen

Gjennom første halvdel av 1700-tallet forandrer Drammen farge. Vi forlater den rødmalte byen der de fleste hus står uten panel, med engelskrøde laftevegger og svarte laftehoder som deler inn fasaden i et fattigslig forsøk på å imitere pilastre. Panelene som nå kler fasadene, blir mange steder malt i den gamle husfargen, men stadig flere tar seg råd til andre farger. Jordfarger er dominerende, med lyse og mørkere okerfarger, brent og rå umbra, gråfarger og den rødfiolette dodenkopf. Mot slutten av perioden kommer lysere farger, lyse gråfarger, brukket hvit og frisk blå.

Det skjer også en god del med utformingen av huset på 1700-tallet. Vi får en sterkere betoning av symmetri der inngangen flyttes til midt på fasaden og markeres gjennom praktfulle portaler som ikke levner noen tvil om hvor man skal henvende seg. Vinduene blir plassert symmetrisk i akser på hver side av inngangspartiet, og over det hele legges et høyt og helvalmet tak. Taket kranses av en kraftig gesims som formidler overgangen fra vegg- til takflate. På de fineste husene er panelet nå slett for å illudere en pusset vegg, og over laftehodene utformes laftekassene som pilastre med baser som hviler på grunnmuren, og med kapitéler under gesimsen. Pilastrene gir inntrykk av å bære gesimsen og det store taket.

Tollbugata 1920-årene. Foto: Thue - Jo. Sellæg arkiv

Symmetrien fortsetter inn i huset. Vi kommer inn i en midtgang som vanligvis går gjennom huset og har tofløyede dører i hver ende mot henholdsvis gate og gårdsrom. Større hus er nå blitt bredere, og det er blitt plass til to rom i bredden. Rommene ligger parvis på hver side av midtgangen. I enkelte hus er to eller flere rom erstattet av en sal. Salen er gjerne lagt til overetasjen hvor det er lettere å stive av de lange bjelkespennene som bærer himlingen i rommet. Svalgangen er nå borte, og trappen er flyttet inn i midtgangen. Finere hus har også en mindre trapp for tjenerskapet.

I bakgata

I kontrast til dette finner vi fortsatt fattigslige hus i byens bakgater. Her er forandringene langt wfærre. Husene har kanskje fått tre rom, ofte ved bare å dele det gamle koverommet i to mindre. Det gir mulighet for å underbringe flere eller leie ut for å skaffe litt inntekt. Noen hus får kanskje panel ute og inne, men ellers er det lite å se til den overdådige luksus som kan påvises hos byens overklasse. Vi ser nok en større bruk av farger, men da oftest som smittende limfarge rett på tømmeret.

Selv om det var store materielle forskjeller mellom bebyggelsen i storgata og bakgata, kan vi registrere at kvalitet nødvendigvis ikke er et økonomisk spørsmål, men er basert på personlige preferanser og vilje til å gjennomføre.

Mestersnekker i særklasse

Brede Jensen Rantzau

Den danskfødte mestersnekker Brede Rantzau gjorde seg bemerket som en fremragende arkitekt og byggmester i flere tiår på midten av 1700-tallet. Han tegnet og bygde en rekke store bypaleer i Drammen og andre steder på Østlandet, og han utformet et av våre mest storslåtte kirkeinteriører. Som byggmester ledet han byggearbeidene, og han utførte egenhendig viktige deler av innredningsarbeidene. Dessverre er de aller fleste av Rantzaus bygg gått tapt, men de hus som fortsatt er bevart, vitner om en særdeles dyktig planlegger, håndverker og entreprenør.

Brede Jensen Rantzau (1713-1778) gikk i snekkerlære i Ålborg og ble svenn i 1735. Året etter ble han innskrevet i København snekkerlaug for å stå mesteråret i den nordiske metropolen. Det er sannsynlig at han tilbrakte deler av sin studietid i Bad Segeberg i Holstein. På denne tiden ble det i Schleswig-Holstein utført byggearbeider som ble forbilder for rokokkoens byggerier i bl.a. København.

I 1740 kom Brede Rantzau til Christiania og han fikk borgerskap som snekker på Bragernes i 1742. Oldermannen i Drammen kunne ikke nekte å oppta en danskfødt håndverker med bekjent kapasitet i snekkerprofesjonen.  Takket være heldig valg av arena for sin virksomhet fikk han i de nærmeste årene en rekke store oppdrag som underbygget hans renommé. Drammen var på denne tiden i sterk ekspansjon, og behovet for nybygg ble ytterligere forsterket etter omfattende branner og elvebrudd.

Rantzaus byggevirksomhet er lite dokumentert, men vi kjenner arbeider fra hans hånd på Kongsberg, i Holmestrand, i Sør-Odal og ikke minst i Drammen. Mye tyder på at han også har hatt oppdrag i Christiania, i Drøbak, i Frogn, på Eiker og på Ringerike.

Rantzaus bygårder i Drammen

I kjølvannet av to bybranner fikk Brede Rantzau anledning til å bygge flere store bygårder. Hans mest kjente byggverk er paleet til den rike trelasthandler og skipsreder Lars Smith på Bragernes. Med avveide proporsjoner og velformede detaljer ble huset et forbilde for andre som bygde i trelastbyen. Et særtrekk ved den symmetriske fasaden var et forsenket inngangsparti med to søyler på hver side, og over inngangen en altan.Mestersnekkeren er i ettertid mest kjent for innredningen av Kongsberg kirke, der han utførte de viktigste elementene i interiøret, nemlig altertavle, alterstol og kongestol etter tegninger av Johann Friedrich Hännel og med forbilde i interiører fra de nyoppførte kirker i København etter brannen i 1728. Rantzau hadde dessuten ansvar for pulpiturveggen og må også ha utformet alterringen, galleriene og de mektige trappene. Han utførte også en god del billedskjærerarbeid.

Smithegården - Utsnitt gouache H.P.C. Dahm ca 1820 - Drammens Museum

Byggmesteren hadde et godt grep om byggets form og proporsjoner. Hans utsøkte effekter og detaljer kom best til sin rett ved nybygg der han har full kontroll over alle arkitektoniske virkemidler. Rantzau vokste opp med barokkens idealer og flyttet til et land hvor denne stilform ble holdt i hevd gjennom det meste av 1700-tallet. Hans interiører viser at han behersket regence, og da rokokkoen kom til Norge mot slutten av 1750-årene, ble han også her en habil utøver. En del av hans rokokkoarbeider har likevel innslag av regence og framstår som litt gammelmodige. Mot slutten av yrkeskarrieren begynte snekkermesteren å ta opp klassiske former, men opprettholdt detaljrikdommen fra rokokkotiden.

Vi mangler fortsatt en dekkende oversikt over Brede Rantzaus byggevirksomhet på Østlandet, men ut fra det vi vet må vi kunne slutte at mestersnekkeren hadde betydelig innflytelse på utformingen av Drammen i de 36 årene han virket her.

Bergverket som skapte en bydel

I Konnerudfeltet var det drift på jernmalm fra begynnelsen 1600-tallet. Med gruvedriften fulgte en stor interesse for malmleting. Funnet i Konnerudkollen ble gjort i 1646 og viste seg å være sølvholdige bly-og kobberertser. Brødrene Ulrich og Johan Cicignon startet prøvedrift på forekomsten, som viste seg ikke å være lønnsom. Det må ha vært nye funn av rikere blyglans og kobberertser som i 1729 fikk kaptein Johan Cicignon til å mute forekomstene på Konnerud.

De norske grevskapene Larvik og Jarlsberg hadde privilegier som ga dem rett til ertser og bergverksvirksomhet innenfor grevskapene. Da Cicignon stilte med mutingsbrev, lå forholdene til rette for et samarbeid der grev Friderich Anthon Wedel Jarlsberg og andre interessenter kom med som partseiere. Med grevens interesse var man antagelig sikre på å få privilegium, for i 1729 startet de første forberedelser til drift. Det ble kaptein Cicignon som ble verkets første leder og som ledet oppbyggingen av virksomheten. Allerede på begynnelsen av 1730-tallet var omkring 200 mann i arbeid ved gruver og anlegg.

I 1731 fikk gruveselskapet, Det Selvigske Blye-Værk, endelig kongelig privilegium til å starte gruvedriften. Med tillatelsen fulgte bergverksprivilegier som ga rett til å erverve eiendommer og å få tilgang på skog, vannkraft, transport og andre fornødenheter.

Grevens verk

Det viste seg snart at verket ville få økonomiske problemer. Byggearbeidet med alle installasjoner og innretninger ble dyrere enn planlagt og krevde større investeringer enn eierne hadde forutsatt. I tillegg ga den første smeltingen i 1734 et dårlig resultat. Da kvaliteten ikke bedret seg, ble forholdet mellom greven og hans partnere anspent. Dette resulterte i at verket i 1736 ble overdratt til greven for 24 000 riksdaler.

Greven besluttet startet med å bygge ut verksområdet og vassdraget med tilhørende dammer, for allerede høsten 1738 ble den første smelting foretatt ved et nytt anlegget. Bergverket hadde da omkring 500 ansatte, mens full drift krevde en noe større bemanning. Det offisielle navn var nå Jarlsberg Værk, men i alminnelig tale ble det kalt Konnerudverket.

Bare 20 år gammel overtok sønnen, grev Friderich Christian Otto Wedel Jarlsberg. Med et sterkt ønske om å videreføre farens arbeid engasjerte han seg umiddelbart i verket. Driften var basert på tidsmessig teknologi og faglig arbeidskraft. Men verket krevde nye investeringer, og det fortsatte å gå med underskudd. I 1748 bestemte greven seg for å selge. Hans utlegg til verket var da beregnet til 130.000 riksdaler.

Nytt selskap – gamle problemer

I august 1751 lyktes det greven å selge til et nytt driftsselskap for 70.000 riksdaler. Det nye selskapet fikk navnet Det Jarlsbergske Sølvhaltige Blye- og Kobberværk. Driften fortsatte uendret fram til 1766, men da ble det stopp i all bergbryting og selskapet avviklet i 1770. Greven overtok igjen som eier. Han døde i 1776, og året etter la hans sønn grev Frederik Anton Wedel Jarlsberg Konnerudverket ut for salg ved auksjon.

Det viste seg at det var umulig å selge verket samlet med gårder og skogeiendommer. For verksamfunnet var det viktig at gårdene på Konnerud fortsatte å være oppdelt i parseller etter den opprinnelige reguleringsplanen. Antagelig ble flere enn 100 oppsittere selveiere i løpet auksjonen, noe som var vesentlig for tilhørighet og samhold i grenda i denne vanskelige tiden. Utflytting og arbeidsløshet, nød og fattigdom hang nå som en trussel over konnerudsamfunnet.

Et planlagt bysamfunn på Konnerud

Kapteinen hadde sitt livs sjanse til å skape et bysamfunn. Han sto på Konnerudkollen og så ut over den sørvendte lia på hver side av Verkenselva. Her skulle han anlegge et bergverk og et helt samfunn av bergverksfolk og deres familier. Johan Cicignon var nok ganske bevisst sitt ansvar som planlegger, men han tenkte neppe på at han ville bli den første i landet til å utforme en ”reguleringsplan” for spredt bosetting.

Johan Friderich Cicignon (1700-1765) var drivkraften bak bergverket som skulle anlegges på Konnerud. I en alder av snaut 30 år var det han som bestemte hvor de forskjellige innretninger skulle være, hvor man måtte bygge dammer og vannrenner, hvor veier skulle bygges og hus reises. Offiseren som hadde satt seg selv i rollen som planlegger av konnerudsamfunnet, var barnebarn av generalmajor og arkitekt Johan Caspar Cicignon, som skapte Trondheims byplan i 1681 og året etter utformet byplanen for Kongsvinger.

Cicignons plan

Vi har ikke noe gammelt kart etter Cicignons planlegging, men vi har dagens Konnerud hvor sporene av det eldste samfunnet er godt synlig i veier og i enkelte bevarte hus. Og ikke minst har vi Flecks kart fra 1741 over bydelen og verket. Det er det eldste detaljkart vi har fra Drammen, og det viser hvor langt utbyggingen av konnerudsamfunnet var kommet på den tid, vel ti år etter at verket ble etablert. De fleste av bedriftens innretninger var da på plass, og vi må tro at oppbyggingen var blitt gjennomført etter de opprinnelige planer.

Sprengsrud. Foto: Jo. Sellæg

Det var tre forhold som ble avgjørende for hvordan Cicignon skulle utforme sin plan. Han måtte forholde seg til vassdraget, gruvene og arbeiderne. Selve verket med pukkverk, smeltehytte og andre tekniske innretninger hadde behov for vannkraft og måtte ligge langs vassdraget. Da var det naturlig at dette området ble verkets sentrum og bosted for verkets ledelse og funksjonærer.

Hovedgruven på Kollen, den ga seg selv. Det var derimot ingen selvfølge at verkets arbeidere skulle spille en rolle i planleggingen, men det skulle vise seg å være et fornuftig valg. For å sikre grunn til verket hadde selskapet innløst gårdene Konnerud, Gomperud, Eikholt, Eskerud, Grinderud, Stubberud og Svarterud og stykket disse opp til løkker for arbeiderne.

Veiene

Kommunikasjoner er viktig i en reguleringsplan. Veiene måtte ta utgangspunkt i bedriftens sentrum ved Verksveien og nederst i Dalenveien. Derfra anla Cicignon en vei ned til Svensedammen for å kunne betjene anleggene langs vassdraget. En annen vei måtte knytte forbindelse mellom pukkverk og smeltehytte i sentrum og gruvene oppe under Kollen. Denne veien skulle brukes til malmtransport og måtte derfor stikkes ut med et jevnt fall slik at hestene ikke skulle streve unødig med å trekke de tunge malmsledene.

Denne malmveien ville bli sterkt belastet i vår- og høstbløyta, og den var lite egnet for alminnelig ferdsel. Veien lå også ugreit til for de mange bergmennene som bodde på småbrukene lenger nord. Derfor la han en parallell vei gjennom parsellene over Gomperudhøyda og ned til verkets hjerte. Den siste veien ut fra sentrum ble en avstikker østover for å knytte forbindelse med småbrukene i området og til havna på Strømsø.

Dermed hadde Cicignon skapt landets første reguleringsplan for et spredtbebygd, urbant område. En ny by i sunne omgivelser og med jordbruk som støttenæring var helt i pakt med den engelske hagebybevegelsen, som slo igjennom 170 år seinere. Når verket sto stille i lengre perioder, og etter at driften ble innstilt, ble småbrukene redningen for de mange som hadde satset på en fremtid og et utkomme på Konnerud.

Det lystige livet på landet

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Den frodige Drammensdalen, med en av Nordens vakreste kjøpsteder, ble en ideell bakgrunn for en ny naturkultur. I opplysningstiden på 1700-tallet våknet interessen for naturen og utnyttelse av dens ressurser. Hager ble anlagt i tilknytning til bygårdene, og på avlsgårder i omegnen ble det reist landsteder og anlagt parker. I løpet av 150 år ble det etablert over 70 lystgårder i Drammens-området.

Byborgerne begynte på slutten av 1600-tallet å kjøpe opp gårdsbruk i byens omegn for å kunne produsere mat til egen husholdning. Mange bygårder fikk nytte- og prydhager som en naturlig del av gårdsanlegget, og det ble reist nye og elegante sommerboliger. Bygningene ble bevisst plassert i terrenget for å oppnå maksimal eksponering og utsikt. Eksteriørene gjenspeiler ofte påvirkning av utlandets puss- og steinarkitektur selv om trevirket fortsatt var enerådende som byggemateriale.

Byhus på landet

Utformingen av lystgårdsbebyggelsen varierte selvfølgelig etter byggherrens smak og økonomiske muligheter. De fleste var godt fornøyde med å få reist en enkel toetasjes bygning med 2-3 rom og kanskje en sal til bruk ved festlige anledninger. Andre benyttet anledningen til å markere sin økonomiske og sosiale posisjon gjennom byggeriet.

De enkleste lystgårdene skiller seg lite fra mellomstore våningshus i byen. Gjennom 1600- og 1700-tallet var svalgangshuset den mest brukte hustypen – også blant lystgårdene. Marienlyst og Stillesholmen er eksempler på denne hustypen. Fra midten av 1700-tallet finner vi hus med midtgang, en gjennomgående gang eller forstue med 1-2 rom i dybden på hver side. Gulskogen er et godt eksempel på et mindre anlegg av denne typen, mens Frydenlund og Smithestrøm viser typen i full utfoldelse. I annen etasje lå gjerne en stor sal som en viktig ramme om selskapslivet.

Smithestrøm. Foto: Jo. Sellæg

En annen karakteristisk hustype får vi omkring 1850 hvor det blir moderne å bygge toetasjes midtparti med enetasjes fløyer. Forbildet er Frydenlund som allerede kort etter 1770 fikk denne utformingen. Fra 1847 ble hus med toetasjes midtparti mote og gjennomført på bl.a. Frydenhaug, Mickely-Høvik, Nordre Danvik, Øren, Åskollen, Hotvet og Block-Berskaug.

Park og hage

Hagene på 1700-tallet var vanligvis utformet etter fransk landskapsstil som igjen var bygd på ideer fra den italienske hagekunsten. Typisk er den nære forbindelsen mellom hus og hage og aksialt oppbygde ganger og alleer. Blomsterhagen, eller parterrehagen, lå gjerne nærmest våningshuset og var bygd opp av bed i geometriske mønstre hvor blomster og nytteplanter ble rammet inn av små busker. Lysthus, små statuer, springvann og karpedammer bidro til detaljrikdommen. Gulskogen er det best bevarte lokale anlegget med elementer fra den franske hagen og regnes som et av de fineste i nasjonal sammenheng.

Fra slutten av 1700-tallet får vi friere utformede anlegg etter engelsk mønster. Gjennom en forsiktig bearbeiding av naturen søker man å skape en naturlig og malerisk park. Trær og busker, vannløp og dammer ble anlagt etter terrengets muligheter og uten krav til symmetri. Blomsterhagen ble avløst av grønne plener. Paviljonger, grotter, figurer og bruer er viktige elementer i den engelske landskapshagen. I dag finner vi fortsatt rester etter større engelske hager på Austad, Frydenhaug, Kobbervik, Frydenlund, Brandtenborg og selvfølgelig Fløia.

Konneruds ukjente industrieventyr

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

Gjennom 11 begivenhetsrike år ble det nedlagte sølvverket på Konnerud forvandlet til en levende industribedrift med spikerverk, teglverk, keramikkverksted, sagbruk, tjærebrenneri og en rekke gryn- og kornmøller. Virksomhetene sysselsatte 400 arbeidere og holdt liv i et industrisamfunn på over 1000 mennesker. Bak denne største arbeidsplassen i Drammens-området sto en kreativ og iherdig askeladd – Christen Hichman.

Da Jarlsberg-greven i 1770 ga opp driften av sølvverket, så det riktig mørkt ut for de mange som bodde på Konnerud og hadde sitt levebrød på verket. Men inn fra det ukjente kom en ung og energisk mann med ideer og pågangsmot. Christen Hichman var et ektefødt barn av opplysningstiden. På auksjonen etter verket kjøpte han vassdraget med vannfall, dammer, tilliggende eiendommer og noen bygninger for en billig penge.

Kjøpmann med visjoner

Christen Hichmann ble født i Skien i 1742, og han var i begynnelsen av tyveårene da han bosatte seg i Drammen. Han så muligheter i trelasthandelen på stedet og etablerte seg i 1767 som trelasthandler på Brakerøya. Senere bestyrte han et av byens største handelshus.

Christen Hichman var en sterk tilhenger tidens merkantilistiske politikk. Han var tydelig overbevist om at mange varer, hvis de ble produsert her i landet, ville utkonkurrere dyre importvarer både på pris og kvalitet. Verkenselva på Konnerud, med solide dammer og flere vannfall, egnet seg godt til etablering av ny industri. Mye tyder på at det lå en gjennomtenkt plan bak prosjektet Jarlsberg Værk, som Hichman selv navnsatte sitt foretak.

Forsynshammeren- rekonstruksjon P.J. Sagvolden - Konnerud Rotary Klubb.

Christen Hichman bosatte seg på Konnerud i 1780, tre år etter at han hadde fått tilslag på verket. Den 38 år gamle ungkaren flyttet inn på Gården, bergverkets direktørbolig, og herfra ledet han oppbyggingen av et omfattende industrisamfunn. Med stor iver og energi klarte han på få år å iverksette mange av sine ideer.

Langs Verkenselva bygde Hichman en gryn- og siktemølle, en sammalnings- og siktemølle, en masovn, en spikerfabrikk, en valkemølle, en spiker- og stangjernssmie, et keramikkverksted, et teglverk, et sagbruk og et tjærebrenneri. Alle disse fabrikkene ble innredet med den nyeste tilgjengelige teknologi. Den nye verkseierens viktigste forutsetninger var at han hadde stor teknisk kunnskap og at han var en betydelig praktiker. Hichmans evne til å fange opp og utnytte nye oppfinnelser gjorde en ham til landets fremste gründer. Det nye verket på Konnerud fikk stor nasjonal oppmerksomhet.

Den nye virksomheten ga arbeid til de mange som mistet levebrødet da grevens bergverk ble innstilt. På det meste var det ansatt nærmere 400 arbeidere. Mange var utenlandske fagarbeidere, mestere og svenner. Omkring 1787 hadde befolkningen igjen økt til godt over 1000, og Konnerud var blant landets større industrisamfunn.

Hichmans skjebne

Hichmans omfattende industrireisning var kapitalkrevende, og inntjeningen kunne på ingen måte følge takten i investeringene. Han fikk problemer med å betjene lån, og det ble iverksatt undersøkelser som avdekket at han ikke hadde kontroll på økonomien. Det ble tatt arrest i verket og bestemt at bedriften skulle selges på auksjon i juni 1788. Hichman døde for egen hånd i sitt hjem på Konnerud den 9. september 1789.

Masovnen var det siste og største av hans anlegg. Den var ferdig sommeren 1787 og ble ”blåst” (innviet) 4. juli. Allerede tre måneder senere ble driften stanset, antagelig fordi verket manglet trekull. Ovnen kom senere aldri i drift. Hadde Hichman lyktes med masovndrift og stangjernsproduksjon, ville verket kanskje hatt en fremtid.

Dette er en forkortet utgave av en artikkel i boka DRAMMEN by i utvikling gjennom 400 år av Jo Sellæg (Brakar forlag, 2010). I boka finner du hele artikkelen, litteraturhenvisninger, noter og ikke minst flere illustrasjoner til temaet.

{snp_social}